Green On Red – Gas Food Lodging (Enigma Records LP, 1985)

1)That’s What Dreams; 2) Black River; 3) Hair of the Dog; 4) This I Know; 5) Fading Away; 6) Easy Way Out; 7) Sixteen Ways; 8) The Drifter; 9) Sea of Cortez; 10) We Shall Overcome

Da Green On Red gikk i studio for å spille inn sitt andre album i desember 1984, hadde de med seg sanger de allerede hadde fremført mange ganger på konsert. Store deler av materialet på Gas Food Lodging ble blant annet spilt på den tidligere omtalte konserten i Oslo samme år.

Bandet hadde forlatt Slash Records siden sist og signert med Enigma Records. Det ble riktignok bare ett album for Enigma, for året etter skrev de under for Mercury Records og havnet dermed, for en kort stund, hos et av de store plateselskapene. Produsent Chris D., som hadde gjort en glimrende jobb på Gravity Talks, var denne gangen byttet ut med Paul B. Cutler. Stuart og co hadde flere forbindelser til Cutler. For det første var han en lokal størrelse i Phoenix, Arizona, hvor han hadde vært med i byens første punkband, The Consumers. Etter The Consumers etablerte han 45 Grave, som holdt det gående av og på gjennom åttitallet. Han hadde også produsert debut-EP-en til The Dream Syndicate, ledet av Dan Stuarts gode venn Steve Wynn. 

Green On Red var blitt utvidet til kvartett ved at gitarist og låtskriver Chuck Prophet ble medlem før innspillingen av album nummer to. Det hadde altså skjedd en god del endringer siden sist, og det gjaldt også det musikalske uttrykket. Det meste av påvirkningen fra psykedelia og garasjerock var borte, til fordel for en oppdatert og skranglete variant av countryrock, med en tydelig smak av Neil Young. Om ikke bandet hadde den samme skrallende kraften som canadieren og hans kumpaner i Crazy Horse når de virkelig slapp seg løs, var det et bitt og en tone i gitarspillet til Prophet som sendte tankene rett til mester Young.

Ved første lytt var Gas Food Lodging en liten skuffelse. Den var mindre unik enn forgjengeren, som hadde en helt egen atmosfære. Denne gangen minnet Green On Red om mange av sine samtidige, og det hele låt litt grått de første gangene platen snurret på tallerkenen. Smått om senn falt imidlertid sangene på plass og vokste seg store og sterke. Etter hvert kom også arrangementene og produksjonen til sin rett. Det hele låt passe løst og ruglete. Gitarene dominerte mer denne gangen; man tok ikke inn en ekte gitarhelt i bandet uten at det fikk konsekvenser. Prophets spill var fullt av følelse og sting, ikke ulikt Young. Chris Cacavas’ orgel var fortsatt godt til stede, og han spilte neppe mindre enn sist, men han dominerte ikke lydbildet på samme måte.

Det passe rufsete lydbildet og det glimrende samspillet mellom Prophet og Cacavas ble ledsaget av Stuart, som sang med oppgitt og sliten stemme, noe som passet perfekt til det bleke og dystre bildet av USA han tegnet opp. I Stuarts Amerika fantes det ingen vellykkede mennesker. Med utsiktspunkt fra et omreisende rockeband i semiundergrunnen fortalte han historier om arbeidsfolk som slet med å holde seg flytende i Thats What Dreams, mannen som overlevde barna sine i Sixteen Ways, alkoholikeren som lover seg selv å skjerpe seg i Hair Of The Dog, og andre harde skjebner i galningen Reagans USA. Fortapte sjeler, enten de var rusmisbrukere, rotløse omstreifere eller andre former for utskudd, hadde Stuarts empati, uten at han på noe tidspunkt skjønnmalte livet på utsiden av samfunnet.

Om ikke lydbildet og arrangementene var like unike som på Gravity Talks, hadde Green On Red kommet opp med et knippe klassiske sanger som fortjente en plass i den øverste delen av americana-kanonen, og som realiserte Stuarts visjon på glimrende vis. Sanger som That’s What Dreams, Sixteen Ways og den mektige The Drifter – det største høydepunktet av dem alle – holdt alle høyeste nivå, der de skranglet elektrisk og uvørent frem på tidløse melodier.

Rating: 8,5/10