DHG – 666 International (Moonfog cd, 1999)

1) Shiva Interfere; 2) Ion Storm; 3) Carpet Bombing (instrumental); 4) Regno Potiri; 5) Final Conquest; 6) Logic (instrumental); 7) Sonar Bliss; 8) Magic (instrumental); 9) Completion

For de som ikke hadde fulgt med på Dødheimsgard siden Monumental Possession, kom 666 International som et sjokk. De som hadde fått med seg EP-en Satanic Art, som kom ut i mai 1998, var bedre forberedt. EP-en hadde fortsatt ett bein plantet i black metal, men musikken var krydret med keyboard, piano og cello, noe som gjorde den 16 minutter korte platen til en vellykket kollisjon mellom kunstrock og black metal. Det eneste som var å utsette var at den var så snau. Jeg skulle gjerne hatt et helt album i samme stil. Det måtte jeg vente til juni året etter med å få, da DHG, som navnet nå var forkortet til, ga ut sitt tredje fulle album.

Den oppmerksomme lytter merket seg umiddelbart at pianotemaet som avsluttet Satanic Art ble gjenbrukt på åpningssporet Shiva Interfere. Likevel hadde ikke EP-en fullt ut forberedt noen på det som åpenbarte seg på 666 International. Nå var tiden kommet for et definitivt brudd med fortiden. DHG tok steget ut i et musikalsk landskap knapt noen hadde beveget seg inn i tidligere. De var riktignok ikke alene om å bryte med black metalens sjangerkonvensjoner. På denne tiden gjorde også band som Arcturus, Ulver, Fleurety og Manes det samme. DHG hadde likevel sin helt egen vri på sakene.

Besetningen var utvidet med to medlemmer. Aldrahn (gitar og vokal), Vicotnik (gitar) og Apollyon (bass) hadde fått med seg Carl-Michael Eide, alias Czral, på trommer og perkusjon, samt Svein Egil Hatlevik, alias Mr. Magic Logic, på keyboard. De to nykommerne var ikke hvem som helst. Eide hadde vært med i en tidlig utgave av Ulver før han etablerte Ved Buens Ende, som i 1995 ga ut et av norsk rocks beste album. Han var også involvert i Aura Noir og Infernö, og skulle senere starte Virus. Hatlevik var på sin side en av drivkreftene bak Fleurety, som debuterte med mini-klassikeren Min tid skal komme i 1995.

666 International besto av seks unike eksempler på avantgardistisk metal, avbrutt av tre korte pianostykker fremført av Hatlevik. «Hovedsporene», med unntak av fire minutter korte Ion Storm, varte mellom seks og ti minutter. Antallet innfall og ideer tilsvarte i praksis langt mer spilletid enn de snaut femti minuttene albumet faktisk varte. 666 International var rett og slett noe helt annet. Faktisk noe helt annet enn alt annet.

Det betydde naturligvis ikke at alt var hentet ut av løse luften. DHG hadde ikke forlatt metalen, og det skulle de heller aldri gjøre. Men de hadde vrengt sjangerens kjennetegn med innsiden ut. Det aggressive uttrykket ble dynget ned med elementer fra industrirock à la Ministry, akustisk piano, filmatiske og storslåtte arrangementer samt innslag av atonal elektronikk. Tidvis kunne musikken minne om det Arcturus hadde levert på La Masquerade Infernale, men virkemidlene og tonen var langt skarpere, kaldere og mer metallisk.

DHG sparte seg ikke for noe. Nesten alle låtene var sammensatte komposisjoner som skiftet tempo, stemning og arrangement flere ganger underveis. Aldrahns vokal red på toppen av det kreative kaoset i en stil som minnet om det han gjorde på Kronet til konge, men enda mer grinete og overdrevet enn tidligere. Vokalen var nok med på å støte enkelte lyttere fra seg, men etter min mening fungerte den utmerket som forsterker av psykedelisk kaos og mental ubalanse.

666 International var mørk, industriell, ondskapsfull og iskald, samtidig som den var uimotståelig tiltrekkende og styggvakker. Elektronikk kjempet om plassen med riff badet i fuzz og grus, i en intens lekeslåsskamp som både pirret og underholdt. Det var som å få servert en softis samtidig som noen stakk en kniv i øyet ditt. Å beskrive de enkelte låtene i detalj var nærmest umulig. 666 International måtte høres for å forstås.

Det mest bemerkelsesverdige var at DHG landet trygt på beina. Albumet forble interessant år etter år og avdekket stadig nye lag. Man ble rett og slett ikke lei av 666 International dersom man først fant nøkkelen til hoveddøren. Det var ingen tvil om at dette var krevende musikk å få grep om. Men på samme måte som med forgjengeren Monumental Possession var innsatsen vel verdt det.

Albumet fungerte best som et samlet verk, selv om det kan diskuteres hvorvidt de tre rene pianostykkene var mer til glede enn til irritasjon. De brøt opp stemningen, og selv om det kunne være behagelig med en pustepause i alt rabalderet, hadde ikke albumet blitt dårligere av å la lytteren oppholde seg i stormens øye hele veien.

Rating: 8,5/10