Death – Symbolic (Roadrunner cd, 1995)

1) Symbolic; 2) Zero Tolerance; 3) Empty Words; 4) Sacred Serenity; 5) 1,000 Eyes; 6) Without Judgement; 7) Crystal Mountain; 8) Misanthrope; 9) Perennial Quest

Individual Thought Patterns ble Deaths siste plate på Relativity. Bandet var kritikerfavoritter og hadde etter hvert fått et ganske stort publikum, og i 1994 signerte Schuldiner med Roadrunner, som var et naturlig neste steg for bandet. Roadrunner ble etablert i Nederland tidlig på åttitallet og spesialiserte seg på å lisensiere amerikanske metalutgivelser til det europeiske markedet. Det hadde de suksess med. I 1986 åpnet de kontor i New York, og deretter i blant annet Storbritannia, Canada og Japan. Da Death ble en del av stallen, hadde selskapet gjort det godt med King Diamond, Obituary, Sepultura og ikke minst Type O Negative.

I Death-leiren var det som vanlig utskiftning av medlemmer. Schuldiner og Hoglan var fortsatt med, men LaRocque og Di Giorgio var ute. LaRocques fratreden var som forventet, da han var opptatt med King Diamond og kun bidro under innspillingene av Individual Thought Patterns. Di Giorgio dukket senere opp i Schuldiners Control Denied, som ga ut ett studioalbum i 1999. Til å erstatte de to ble Bobby Koelble (gitar) og Kelly Conlon (bass) hentet inn. Koelble var en særdeles kompetent musiker, som senere ble professor i jazzgitar ved universitetet i Florida. Han spilte også med jazzstorheten Sam Rivers, som må sies å være ganske langt unna Death, musikalsk sett. Conlon var også en del av death metalscenen i Florida og spilte senere i flere andre band.

Deaths nest siste album ble, som vanlig, spilt inn i Morrisound Studios, sammen med det faste teamet Jim Morris og Scott Burns. Schuldiner skrev all musikken. Symbolic inneholdt lengre låter enn tidligere, med den avsluttende «Perennial Quest» på over åtte minutter som den lengste, og flere som strakk seg over seks minutter.

Death benyttet de tilmålte 50 minuttene godt. Musikken strakk seg ut i enda flere retninger enn tidligere. Som forgjengerne var albumet forankret i ekstrem metal, et begrep som riktignok ble temmelig utvannet og meningsløst med tiden, men som i 1995 betød en blanding av death-, thrash- og black metal, ispedd progressiv rock og (noen ganger) jazz fusion. Symbolic var Deaths mest tilgjengelige album så langt, med større vekt enn noen gang på melodiske elementer. Her var det både akustisk gitarsolo (i Crystal Mountain) og dryss av europeisk power metal i flere sanger. Schuldiners vokal var fortsatt hes og intens, men det var lettere enn tidligere å høre hva han faktisk sang. For sang gjorde han, med en stemmebruk langt unna de mest buldrende «cookie monster»-kollegene i sjangeren. Sangene inneholdt temposkift og roligere partier, med en dynamikk som overgikk alt de hadde gjort tidligere. Bandets status som grunnlegger av death metal ble likevel aldri rokket ved – de kunne fortsatt hamre budskapet hjem med uslåelig energi og intensitet.

Som forrige gang var det grunn til å trekke frem Gene Hoglan, som både drev de andre fremover og samtidig tilførte rytmisk diversitet da det var nødvendig. De to nykommerne gjorde det også godt. Særlig gitarist Koelbles flytende og fengende gitarløp, med linjer til klassisk heavy metal, sprengte rammene for death metal, slik også forgjengerne LaRocque og Masvidal hadde gjort det.

Symbolic hadde en krystallklar og samtidig tung produksjon, med særlig forbedringer i opptak av vokalen, som nå var perfekt balansert i lydbildet og fikk frem Schuldiners utvikling som sanger. De ni låtene hang sammen som en helhet og ble toppet av noen av bandet aller sterkeste øyeblikk. Tittelsporet var det beste stykke musikk de noen gang hadde laget, og den påfølgende Zero Tolerance var ikke mindre imponerende, med sitt hakkete stuk, riff fra øverste hylle og den alltid lyttende Hoglan bak trommesettet. Hvis noen noensinne var i tvil om at Death hadde laget en klassiker, ble den tvilen feid til side for godt med sistesporet Perennial Quest, som var en oppvisning i progressiv metal av skarpeste sort.

Rating: 9,5/10