Jeff Beck – Emotion & Commotion (Atco cd, 2010)

1) Corpus Christi Carol; 2) Hammerhead; 3) Never Alone; 4) Over the Rainbow; 5) I Put a Spell on You; 6) Serene; 7) Lilac Wine; 8) Nessun Dorma; 9) There’s No Other Me; 10) Elegy for Dunkirk

Etter hyppige studioalbum rundt årtusenskiftet, ble det lengre mellom utgivelsene utover 2000-tallet. Det gikk syv år mellom «Jeff» og Emotion & Commotion, som dukket opp i april 2010. På tross av mangelen på ny musikk hadde Beck holdt seg aktiv, med flere turneer, inkludert oppholdet på Ronnie Scotts, som ble dokumentert på CD og DVD i 2009.

Becks søkelys på elektronika og «big beats» var en saga blott da verden rundet hjørnet på 10-tallet. Emotion & Commotion var langt fra den intense, støyende elektrorocken fra tidligere. Beck engasjerte Steve Lipson og Trevor Horn som henholdsvis produsent og «executive producer», noe som vel betød at det var Lipson som gjorde den praktiske jobben, med et visst overoppsyn fra Horn. Beck hadde med seg musikerne han hadde spilt med de siste årene, det vil si Jason Robello, Vinnie Colaiuta og Tal Wilkenfeld. I tillegg dukket blant andre bassfantomet Pino Palladino opp, sammen med diverse andre bassister og perkusjonister. Denne gangen hadde han også med seg vokalistene Joss Stone, Imelda May og Olivia Safe, som sang på to spor hver. I tillegg bidro et orkester med 64 musikere.

Emotion & Commotion var et merkelig album. Her var det gamle svisker som Over The Rainbow, Nessun Dorma og Corpus Christi Carol, klassikere fra r&b/jazzverden som I Put A Spell On You og Lilac Wine, og nykomponerte ting.

Hva Beck og Horn tenkte på vites ikke, men at noe av planen må ha vært å treffe bredt var ganske åpenbart. Og det lyktes de med. Emotion & Commotion ble en pen suksess, med 11. plass i UK og USA og 9. plass i Canada. Han fikk også to Grammy-priser, for Hammerhead (beste rockinstrumental) og Nessun Dorma (beste pop-instrumental). Salg og priser betyr som kjent ikke det samme som kvalitet, og det ble dessverre Emotion & Commotion nok et bevis på.

For å begynne med det som fungerte. Nevnte Hammerhead, skrevet av Beck og Robello, var en rå oppvisning i instrumentalrock, med Beck i fyr og flamme. Tonen hans var lett gjenkjennelig, men hadde et bitt og en skarphet det var lenge siden man hadde hørt fra den kanten. Serene, Rebello og Becks andre felles komposisjon, var ikke på samme nivå, på tross av vokalise fra operasangerinne Olivia Safe. Florlett fusion, ikke langt fra kafémusikk ble dessverre resultatet. Robellos Never Alone var bedre, men var også merkelig triviell og lett.

Av vokalsporene var det suverene høydepunktet Imelda Mays tolkning av Lilac Wine, James Sheltons teatersang fra 1950. Det var en vakker ballade, som May hentet hjem med en perfekt, avmålt tolkning, som gikk opp i en høyere enhet med stort orkester og Becks plukkete, jazz spill. May beviste at det kraftigste ikke alltid var det beste, noe Joss Stone ikke hadde fått med seg. Både i Screaming Jay Hawkins’ I Put A Spell On You og Theres No Other Me, som hun skrev sammen med Robello, fremstod hun dessverre som en kavet utgave av Janis Joplin. At Stone hadde pipene i orden var det ikke tvil om, men soul har aldri vært det samme som å brøle høyest.

At Beck var en av klodens mest begavede gitarister, var det ingen tvil om. Men om det var fornuftig å bruke talentet på patosfylte, marsipankake-versjoner av Over The Rainbow, Nessun Dorma, Corpus Christi Carol og Elegy for Dunkirk, var mer tvilsomt. Resultatet for var fullstendig fritt for evne til følelsesmessig berøring, om enn hvor mye Becks gitar «sang». Det ble heismusikk for gamlehjemmet, og passet inn mellom La Det Svinge og Høstvise.

Rating: 4,5/10