Slayer – Hell Awaits – (Metal Blade LP, 1985)

1) Hell Awaits; 2) Kill Again; 3) At Dawn They Sleep; 4) Praise of Death; 5) Necrophiliac; 6) Crypts of Eternity; 7) Hardening of the Arteries

Slayers andre studioalbum ble ikke utgitt før i mars 1985, men bandet sørget for å være til stede i publikums oppmerksomhet også gjennom 1984. Show No Mercy, som kom ut i desember 1983, solgte ganske godt, med til sammen 40 000 eksemplarer, hvorav 20 000 i USA og resten i verden forøvrig. De turnerte i California med debuten, noe som selvsagt bidro til å øke oppmerksomheten rundt dem.

Kerry Kings gjesteopptreden i Megadeth, bandet Dave Mustaine stiftet etter at han ble kastet ut av Metallica, skapte en viss irritasjon hos de andre medlemmene i Slayer. King bestemte seg derfor raskt for å konsentrere seg om bandet han hadde vært med på å stifte. Slayer turnerte mye i 1984, inkludert sin første nasjonale turné, men tok seg også tid til å spille inn tre nye låter, som kom ut på EP-en Haunting the Chapel, sommeren 1984. Den inneholdt tre nye Hanneman/King-låter, som alle viste en klar utvikling fra debutalbumet. Chemical Warfare, Captor of Sin og tittelsporet var ren thrash metal, der særlig den seks minutter lange Chemical Warfare ble en gjenganger på konsertene opp gjennom årene. Slayer og Metal Blade nøyde seg ikke med Haunting the Chapel. Bandet fikk raskt et rykte som et formidabelt liveband – så hvorfor ikke slippe en konsertplate? Så sagt, så gjort, og i november forelå Live Undead, med sanger som for det meste var hentet fra Show No Mercy.. Det kan diskuteres om den kvalifiserte som et ordinært konsertalbum, ettersom opptaket ble gjort hos en radiostasjon foran en gruppe mennesker i New York, men mini-LP-en viste i alle fall at kvartetten kunne rive av seg låtene også på direkten.

At debuten solgte brukbart gjorde at Metal Blade hadde et visst budsjett for Hell Awaits. Bandet engasjerte tekniker Ron Fair, og ingen ringere enn Bernie Grundman stod for mastering. Hva legenden Grundman tenkte om det ukristelige bråket til Slayer vites ikke, men en overgang fra Steely Dan, Michael Jackson og Earth, Wind & Fire må det unektelig ha vært! Hell Awaits fortsatte i sporene etter Chemical Warfare. Albumets 37 minutter var fordelt på kun syv sanger, hvor tre strakk seg over seks minutter, og to landet rundt fem minutter. Låtene, som var komponert av King og Hanneman sammen eller hver for seg, var mer komplekse enn tidligere og hadde som regel flere temposkift underveis. Det var et mer progressivt Slayer som viste seg frem denne gangen. De fire var tungt inspirert av Mercyful Fates album Melissa og Don’t Break The Oath, som begge inneholdt lange, komplekse låter satt i et metalunivers. Samtidig hadde Slayer noe helt eget – et eget driv og sinne, som de realiserte gjennom King og Hannemans nyskapende utgave av tvilling gitar-konseptet, Lombardos eminente trommespill og Tom Arayas bjeffende, insisterende sang. Alle fire hadde utviklet seg som musikere siden debuten, gjennom en endeløs rekke av konserter og mange timer i øvingslokalet. Produksjonen var også bedre denne gangen. Det hjalp med et visst budsjett, selv om Rick Rubins inntreden på Reign in Blood skulle løfte den siden av det hele ytterligere.

King og Hanneman hadde kommet opp med sterke, klassiske metallåter som både rendyrket thrash-estetikken og viste vei for tech metal/progressiv metal. Slayer balanserte det riffbaserte og det melodiøse, ofte uttrykt gjennom gitarsoli, og ikke så ofte gjennom sangmelodier. Det var ikke mange unødvendige øyeblikk på Hell Awaits, hvor tittelsporet, Kill Again og At Dawn They Sleep var umiddelbare klassikere. Albumet dabbet litt av utover side to, men ikke mer enn at nivået holdt seg godt helt ut.

Tom Araya hadde lagt av seg det meste av falsettbruken fra debuten til fordel for et mer «modent» og seriøst toneleie. Det passet det bekmørke tekstuniverset på Hell Awaits, der satan, helvete, og fysisk og psykisk lidelse var dominerende. Slik sett var det linjer til debuten, men denne gangen var det et annet alvor, noe styggere over det hele. På tekstsiden var Hell Awaits mer eller mindre å regne som et proto-black-metal-album. Samtidig tippet de over i ungdommelig iver på den perverse Necrophiliac, som ikke står igjen som deres største lyriske triumf.

Rating: 8/10