Analogy – Analogy (Ventotto LP, 1972)

1)Dark Reflections; 2) Weeping My Endure; 3) Indian Meditation; 4) Tin’s Song; 5) Analogy; 6) The Year’s at the Spring; 7) Pan-Am Flight

De som måtte ønske å sikre seg en originalutgave av «Analogy», må være forberedt på å hoste opp titusenvis av kroner. Platen ble utgitt på det lille italienske selskapet Ventotto i et opplag på kun 1000 eksemplarer. I motsetning til mange andre «monstre» innen platesamlerfaget, er det mye informasjon om «Analogy» tilgjengelig, og det skulle med tiden dukke opp flere utgivelser, både under Analogy-navnet og som Earthbound.

Analogy, som opprinnelig gikk under navnet The Joice, bestod opprinnelig av fire tyskere og en italiener, og ble stiftet i Varese, Italia, i 1970. De ga ut singelen Sold Out / God’s Own Land i 1971 under navnet The Yoice. Navnet var ikke et tilsiktet navn, men skyldtes en bommert fra plateselskapet, som ved en feiltakelse trykket The Yoice på omslaget av singelen. I 1972 skiftet de navn til Analogy, etter det de anså å være deres beste låt. Bandet spilte inn sitt selvtitulerte debutalbum i Milano i mai samme år. Besetningen bestod da av Jutta Nienhaus (sang), H.-J. «Mops» Nienhaus (trommer), Martin Thurn (gitar), Wolfgang Schoene (bass, gitarer, fløyte, bongos) og Nicola Pankoff (keyboards). I kjent stil, når ukjente artister og små plateselskap skal samarbeide, var det liten vilje til å investere i mye studiotid, og platen ble spilt inn i løpet av få dager. Dette var ikke til hinder for at resultatet ble godt, tidvis glimrende.

Bak et notorisk og oppsiktsvekkende omslag, hvor medlemmene poserte nakne, med fagre Jutta Nienhaus som blikkfang, fantes et album med musikk i skjæringspunktet mellom psykedelia, folk og symfonisk prog. Analogy hadde lite til felles med eksperimentell krautrock ala Amon Düül II, Can og Cluster. De var lyriske og milde i anslaget, og lignet mer på Circus 2000, Sandrose og engelske Renaissance. Bandet komponerte sangene selv og var dyktige musikere. Nicola Pankoffs orgel var alltid til stede, men han spilte med eleganse og tilbakeholdenhet, og ble aldri påtrengende voldsom eller irriterende poserende.

Resten av bandet bidro til å gi musikken en kombinasjon av energisk sting og skjør, symfonisk eleganse. Det som virkelig ga dem særpreg var likevel vokalist Jutta Nienhaus. Hun varierte mellom høytidelig stemmebruk à la tidlig sekstitalls folk og flagrende vokalise i høyt register. Hun var en «acquired taste», men etter at man ble vant til henne var det ikke vanskelig å tenke at hun passet perfekt inn. Hun svevde over de langstrakte, semi-improviserte partiene, tidvis som en vennligsinnet alv og andre ganger som en ond ånd, og ga albumet en dramatisk og okkult atmosfære. Vokalen stod i kontrast til den lyriske musikken, noe som ga Analogy en dualitet som tiltrakk. Alle låtene hadde noe ved seg, men  var aller best da de strakk låtene ut i tid, som på syv minutter lange Dark Reflections og det formidable tittelsporet, som strakk seg mot 10 minutter.

Rating: 8/10