Slayer – Reign In Blood (Def Jam LP, 1986)

1) Angel of Death; 2) Piece by Piece; 3) Necrophobic; 4) Altar of Sacrifice; 5) Jesus Saves; 6) Criminally Insane; 7) Reborn; 8) Epidemic; 9) Postmortem; 10) Raining Blood      

Brukbart salg og mye omtale i metalpressen medførte at Slayer tiltrakk seg oppmerksomhet fra større plateselskaper. Bandet signerte en kontrakt med nyetablerte Def Jam, som hadde Columbia i ryggen. Def Jam ble grunnlagt av Rick Rubin og Russell Simmons. Simmons var afroamerikaner med bakgrunn i tidlig hiphop og svart dansemusikk, mens Rubin var en hvit, langhåret punkrocker med forkjærlighet for metal. De to hadde en felles interesse for hiphop og fikk raskt stor suksess med blant andre LL Cool J og Beastie Boys, og senere med mektige Public Enemy. Slayer ble det eneste thrash metal-bandet på Def Jam. Samarbeidet mellom Rick Rubin og Slayer skulle vise seg å bli langvarig. Rubin var involvert som produsent for alle Slayers plater helt inn på 2000-tallet. Da han brøt ut fra Def Jam og etablerte sitt eget selskap, American, fulgte Slayer med på lasset.

På Reign in Blood fremstod Slayer som den fullendte utgaven av seg selv. Mye har vært sagt om Rubins tilbakelente produksjonsmetoder, men at han og tekniker Andy Wallace hadde betydelig innflytelse på Reign in Blood, var hevet over tvil. Albumet viste et strammere Slayer. Alt av ekko og effekter var fjernet til fordel for et knusktørt lydbilde, hvor de fire musikerne fløy rett i trynet på lytteren. Rubin må også ha strammet opp bandet i forhold til hva de spilte og ikke spilte; Reign in Blood var ekstremt økonomisk og dødelig presis, med en samlet spilletid på under 29 minutter, noe som var perfekt med tanke på det ultraintense innholdet. Med unntak av åpnings- og avslutningssporene, som begge strakk seg mot fem minutter, var låtene unnagjort på under tre minutter.

Alle de fire medlemmene kom til sin rett, for fullt. Lombardo var et monster av en trommeslager, som nådeløst drev musikken fremover, samtidig som han hadde en særegen sving og utrolig nok klarte å komme opp med detaljer i det halseløse tempoet. Tom Araya var ikke bare del av bransjens mest dødelige rytmeseksjon med bassen sin—han var også vokalist. Han hadde, med noen få unntak (som det fryktinngytende hylet i starten av Angel Of Death), lagt vekk falsettskrikene til fordel for en kjapp bjeffing av de ofte ordrike tekstene. Det var mer snakk om illsint snakkesang i raskt tempo (ikke rapping!) enn tradisjonell sang, og det passet utmerket til den grenseløst aggressive musikken.

Gitaristene King og Hanneman komponerte alle sangene, sammen eller hver for seg, og var overalt med gitarene sine. De kom uhyre raskt til poenget, både gjennom komposisjon, heidundrende riff og korte, presise soloer. Alt levert med dødsforakt og punkinnstilling. Reign in Blood var full av klassiske låter som har blitt stående som udiskutable thrash metal-klassikere: Angel of Death, Jesus Saves, Raining Blood, ja, egentlig kan alle sporene på platen nevnes i diskusjoner om sjangerens største øyeblikk.

Konseptuelt, musikalsk og tekstlig var Reign in Blood bekmørk. Omslaget fulgte samme stil som tidligere utgivelser, men var hakket styggere: et brunsort skjær i en tegning fra helvete, med Satan på tronen, en biskop med kjønnsorganet hevet og hengte menneskekropper. Dette sørget for at det ble klasket et Parental Advisory-merke på omslaget, noe som garantert bidro til økt platesalg.

Tekstene støttet opp om den dystre estetikken og tegnet opp en nattsvart verden. Angel of Death, en av tidenes største thrash-klassikere inneholdt Hannemans beskrivelse av Josef Mengeles sadistiske herjinger i «forskningens» navn. Han fikk mye kritikk for den beskrivende, men ikke direkte fordømmende, teksten, og anklagene om nazi-beundring var ikke langt unna. Hans konsekvente motvilje mot å forsvare seg gjorde ikke saken bedre. Få fikk med seg ironien i at to av medlemmene var av latinsk avstamning, eller «undermennesker», ifølge de faktiske nazistene. Kontroversene medførte at Columbia nektet å distribuere albumet. Den jobben ble gjort av Geffen, som også distribuerte et par av de kommende Slayer-albumene.

Resten av tekstene slapp heller ikke inn lyset. Her var det grove beskrivelser av sadistiske drap, enveisbilletter til helvete, religionskritikk (Jesus Saves, fra den praktiserende katolikken Araya), sinnssyke kriminelle og andre lystige temaer. Hva de egentlig ville oppnå med tekstene, utover å skape oppstuss og distanse til normalsamfunnet, kan man saktens lure på. Likevel skrev de seg inn i metal-tradisjonen, som på dette tidspunktet fortsatt ikke hadde beveget seg helt inn i de mer politiske og samfunnskritiske tekstene, selv om Jesus Saves var et forsøk.

Rating: 10/10