Slayer – South of Heaven (Def Jam cd, 1988)

1) South of Heaven; 2) Silent Scream; 3) Live Undead; 4) Behind the Crooked Cross; 5) Mandatory Suicide; 6) Ghosts of War; 7) Read Between the Lies; 8) Cleanse the Soul; 9) Dissident Aggressor; 10) Spill the Blood

Reign in Blood ga Slayer bandets første plasseringer på offisielle salgslister. De måtte riktignok nøye seg med en 94. plass i USA, men klatret til 47. plass i Storbritannia. Slike plasseringer medførte faktisk at man solgte bra med plater i 1988, og etter hvert fikk de gullplate for Reign in Blood (500 000 solgte eksemplarer). At bandet oppnådde såpass, til tross for at Def Jams faste distributør Columbia nektet å ta i albumet som følge av bråket rundt Angel of Death, og overlot distribusjonen til Geffen – som heller ikke sørget for radiospilling – var imponerende.

Kvartetten fulgte opp med omfattende turnering, både i hjemlandet og i Europa. I 1987 hadde imidlertid trommeslager Dave Lombardo fått nok. De andre medlemmene nektet ham å ta med kona på turné, noe som irriterte den forelskede Dave grenseløst. I tillegg var han lei av å ikke tjene penger, og dermed sa han at nok var nok. Heldigvis lot han seg lokke tilbake etter en kort pause og var med igjen da bandet gikk i studio på tampen av 1987 for å spille inn et nytt album.

Slayer og produsent Rick Rubin må ha klødd seg i hodet over hvordan de skulle følge opp Reign in Blood. De kom raskt til den konklusjonen at det neppe var mulig å ta det videre ved å spille enda raskere og være enda mer beske i satanismen. De bestemte seg rett og slett for å skru ned tempoet, komponere en smule mer «sangbare» vokallinjer (i motsetning til den patenterte bjeffingen til Araya fra tidligere) og inkorporere flere melodiske elementer i gitarspillet. Det betød ikke at South of Heaven hverken ble doom-metal eller glam metal. Slayer var fortsatt blytunge og nådeløse, med mengder av aggresjon og iltert temperament å by på, og de var selvsagt fortsatt en (minst like) veloljet thrash-maskin som tidligere. Rubin ga albumet mye av den samme «konsentrerte», brutale lyden som sist, noe som tjente South of Heaven like godt som Reign in Blood. Resultatet var sugende, svingende (ja, faktisk) og utrolig mektig thrash metal. Låter som det seige tittelsporet, Silent Scream (som var det sporet som lå tettest på Reign in Blood) og Behind the Crooked Cross er blant undertegnedes definitive favoritter i Slayer-katalogen. De klarte seg også utmerket i versjonen av Judas Priests Dissident Aggressor, som passet perfekt i det seige uttrykket på South of Heaven.

Hanneman og King delte som vanlig broderlig på solospillet. Det var ikke nødvendigvis enkelt å høre hvem som spilte hva, men om man lurte, var dèt oppført i tekstheftet under de enkelte låtene. Hvem som spilte hva var dog ikke vesentlig. Det viktigste var at de to utgjorde det mest effektive riff- og solomaskineriet i metal, samtidig som de var så heldige å ha den bunnsolide duoen Lombardo og Araya i ryggen.

Da man for første gang hvilte øynene på omslaget til South of Heaven, var den umiddelbare tanken at dette var Reign in Blood, del to. Som sist var omslaget prydet av en forstyrrende, brun tegning, av Larry Carroll, som sammen med illustratør Howard Schwartzberg var ansvarlig for innpakningen. Ved nærmere studie av tegningen, som hadde en grotesk stor hodeskalle i sentrum, kunne man konstatere at Carroll hadde flyttet seg fra helvete og opp i det jordiske – et rike dominert av falsk og råtten religion. Snudde man omslaget, ble det enda tydeligere at ting hadde endret seg siden Reign in Blood. Baksiden av sistnevnte var dominert av et fargefoto av de fire medlemmene, som poserte som lystige bråkebøtter med ølbokser i hendene. På South of Heaven hadde alvoret senket seg, med et svart-hvitt-foto av fire alvorlige menn, som hadde tatt innover seg verdens råtne tilstand anno 1988.

Tekstene viste samme dreining. Denne gangen var det færre satanreferanser og mindre dyrking av morbid skrekk, til fordel for en bekmørk «samfunnskritikk», sett gjennom fire frustrerte unge menns uakademiske ståsted. Fremmedgjøring, angst og mangel på fotfeste var tema i flere låter (South of Heaven, Silent Scream, Spill the Blood). Det samme var krigshelvete (Mandatory Suicide, Ghost of War) og religionskritikk (Behind the Crooked Cross, Read Between the Lies). De hadde lekt med noen av de samme temaene tidligere, men South of Heaven innebar en betydelig endring. Om dette skyldtes en generell «modning» eller det faktum at vokalist Tom Araya skrev seks av tekstene og dermed brøt opp det tidligere monopolet til Hanneman og King, vites ikke, men endringen var påtagelig. Uansett sto tematikk og musikk utmerket til hverandre, og South of Heaven ble en klassiker innen thrash metal, selv om mottakelsen var blandet da den kom ut, og medlemmene, særlig King, har vært kritiske til albumet i ettertid.

Den blandede mottakelsen var ikke til hinder for at bandets platesalg og profil økte over store deler av den vestlige verden. En 40. plass i USA, 23. plass i Vest-Tyskland og 25. plass i Storbritannia var slett ikke verst for en såpass brutal plate som South of Heaven.

Rating: 9/10