John Fogerty – Blue Moon Swamp (Warner cd, 1997)

1) Southern Streamline; 2) Hot Rod Heart; 3) Blueboy; 4) A Hundred And Ten In The Shade; 5) Rattlesnake Highway; 6) Bring It Down To Jelly Roll; 7) Walking In A Hurricane; 8) Swamp River Days; 9) Rambunctious Boy; 10) Joy Of My Life; 11) Blue Moon Nights; 12) Bad Bad Boy

Eye of the Zombie ble fulgt opp med en turné der Fogerty nektet å spille sanger fra CCR-tiden, sikkert til skuffelse for publikum. Han var fortsatt bitter og plaget av all kranglingen med sitt gamle plateselskap, og ikke minst med broren Tom, som utrolig nok hadde tatt plateselskapets side i kontroversene. Tom Fogerty døde i 1990, uten at brødrene noen gang fikk ryddet opp i forholdet seg imellom. I sitt minneord til storebroren sa John at de to hadde drømt om å bli rockestjerner når de ble voksne. Det første hadde de oppnådd, men han var mer usikker på det andre. Det var nok en god beskrivelse av forholdet mellom brødrene, som hadde oppnådd så mye sammen, men likevel endt opp med å gli fra hverandre.

Med tiden tok John Fogerty mot til seg og begynte å spille gamle sanger igjen, og resten av karrieren besto konsertene hans av en kombinasjon av gammelt og nytt materiale. Det var nok det eneste fornuftige – hvorfor skulle ikke opphavsmannen til en av USAs største sangskatter glede både seg selv og publikum med sine evergreens?

Det var ikke bare Tom han hadde et anstrengt forhold til. John Fogerty nektet å spille sammen med Stu Cook og Doug Clifford da CCR ble innlemmet i Rock & Roll Hall of Fame i 1993. Cook og Clifford hadde brukt mye tid på å reise rundt og fremføre CCR-sanger opp gjennom årene, garantert til Johns store gremmelse.

I 1993 hadde John Fogerty begynt arbeidet med sitt neste studioalbum – en prosess som skulle ta over fire år. Bak de 12 sangene og 45 minuttene med musikk lå en vanvittig arbeidsinnsats fra perfeksjonisten Fogerty. Han overlot som vanlig ingenting til tilfeldighetene. Denne gangen involverte han en lang rekke musikere i innspillingene og finpusset hver eneste detalj til han var fornøyd. Etter sigende var hele 26 (!) trommeslagere innom på et eller annet tidspunkt, selv om det endte med at «kun» seks spilte på albumet. Det var ikke hvem som helst som bidro. Kenny Aronoff (John Mellencamp og mange andre) spilte det meste, men også storheter som Chad Smith (Red Hot Chili Peppers) og ikke minst fenomenale Vinnie Colaiuta (Frank Zappa, Herbie Hancock, Joni Mitchell og utallige andre) var med. Listen over bassister var ikke mye kortere, og blant bidragsyterne var Howie Epstein (Tom Petty) og Donald «Duck» Dunn (Stax).

Utrolig nok tappet ikke den uendelige finpussen og den lange rekken av musikere Blue Moon Swamp for liv. Albumet var en varm, tilbakelent samling roots-rock, løs og ledig i både form og humør, spilt av en godt voksen mann. Tidlig på nittitallet hadde Fogerty reist til sørstatene for inspirasjon – hans første virkelig lange tur til det området av USA som hadde vært tema for så mange av sangene hans. Her lot han seg inspirere av historiene og livet til Robert Johnson, Muddy Waters og Charley Patton. Han bidro også økonomisk til å hedre de gamle blueslegendene med statuer og annen oppmerksomhet. Blue Moon Swamp var da også mer enn noen gang preget av de samlede amerikanske musikktradisjonene. Amerikansk rock & roll hadde alltid vært hovedingrediensen i Fogertys musikk, men denne gangen var det minst like store doser country, gospel og blues i miksen.

Mange av sangene hadde kanskje lite til felles med materialet fra CCR-tiden, men likevel var Fogerty lett gjenkjennelig. Stemmen (som riktignok hadde mistet litt av det karakteristiske «bittet») og fraseringene var de samme som før, det samme var gitarspillet og tonen. Han var fortsatt i stand til å lage fengende og refrengsterke sanger, men noe av originaliteten hadde forsvunnet på veien inn i roots-land. I dette overbefolkede musikalske landskapet var det vanskelig å unngå sjangerklisjeene.

Han fikk minst ut av countrylåtene, som Blue Moon Nights, Joy of My Life (som riktignok var ektefølt nok) og Rambunctious Boy, hvor den kjipe stanken av Nashvilles hatte-country svei i både ører og nese. Han klarte seg langt bedre i sin patenterte swamp-rock og faktisk også i en sjanger som bluesrock. Da var han mer på, med løs snipp og organisk, deilig lyd av fenomenale musikere i humørfylt samspill. På soulrockeren Blueboy var det tilnærmet fyr i teltet. Her hadde han kommet opp med en av sine beste post-CCR-låter, og koringene fra Waters-søstrene ga det lille ekstra løftet. Gospelkvintetten The Fairfield Four hadde samme livgivende rolle på blues/gospel-balladen A Hundred and Ten in the Shade, hvor Fogerty la seg tett opp til det Ry Cooder bedrev cirka Borderline.

Andre høydepunkter var heartlandrockeren Bring It Down Jerry Roll, countryrocken Southern Streamline og den Run Through the Jungle-duftende Walking in a Hurricane.

Publikum hadde ikke glemt Fogerty. Blue Moon Swamp solgte til gull i USA, med en 37.-plass som beste notering. Norge, Sverige og Canada var trofaste Fogerty-fans og sendte albumet til henholdsvis tredje, første og førsteplass. Vokterne av den dårlige smak i Grammy ga platen prisen for årets rockealbum. Dèt var en overdrivelse.

Rating: 7,5/10