Slayer – Seasons In The Abyss (Def American cd, 1990)

1) War Ensemble; 2) Blood Red; 3) Spirit in Black; 4) Expendable Youth; 5) Dead Skin Mask; 6) Hallowed Point; 7) Skeletons of Society; 8) Temptation; 9) Born of Fire; 10) Seasons in the Abyss

Slayer fulgte med Rick Rubin da han og Russell Simmons gikk hver til sitt. Dermed ble Slayers nye hjem Def American, som raskt skiftet navn til American. Den kommersielle suksessen fortsatte på det nye plateselskapet. Bandets femte album, Seasons in the Abyss, klatret til 44. plass i USA og oppnådde enda bedre plasseringer i Storbritannia (18. plass) og Tyskland (19. plass).

Metal-verdenen skulle imidlertid endre seg radikalt året etter, da Slayers rivaler i Metallica rystet musikklandskapet med The Black Album, som sprengte alle grenser for hvor mye ekstrem metal kunne selge. I tillegg var grunge i ferd med å endre metal- og hardrock-landskapet for alltid. Som om ikke det var nok, ble Seasons in the Abyss også det siste studioalbumet på lang tid med Dave Lombardo bak trommene. Han forlot bandet i 1992 og returnerte ikke før i 2006.

Foreløpig var imidlertid alt fryd og gammen, selv om Slayer må ha lurt på hvordan de skulle utvikle musikken videre etter Reign in Bloods maniske thrash og South of Heavens saktegående, grove doom-thrash. Løsningen ble å legge seg et sted midt mellom de to mesterverkene og hente inspirasjon fra begge. Seasons in the Abyss inneholdt både knusende thrash og seige, doom-pregede partier og endte opp som kanskje Slayers mest varierte album.

Selv om platen ikke fornyet uttrykket på samme måte som de to foregående platene, ble resultatet veldig bra. På dette tidspunktet i karrieren var bandet på høyden av sin skaperkraft. Riffene haglet fra Hanneman og King, som i tillegg leverte knusende soloer. Og de hadde fortsatt metal-verdens beste og råeste rytmeseksjon i ryggen. Rick Rubin og Andy Wallaces tørre, kompromissløse produksjon passet musikken som hånd i hanske. De fire musikerne fremstod som én tsunami av toner, så tett og kontant at gitaristene nærmest gikk i ett med kompet bak Tom Araya.

Den australske kunstneren Larry Carroll sto for plateomslaget for tredje gang på rad. Denne gangen dominerte en hodeskalle med stikkende øyne og åpen munn, som spyttet ut små hodeskaller. Skallen svevde over en kirkegård, og Carroll bidro også med et bilde av tre kors, der Slayer-logoen var plassert midt i det dominerende av dem, omkranset av hodeskaller og skjeletter. Carrolls kunst sto som vanlig i stil med albumets tematikk, som hadde mye til felles med South of Heaven. Tekstene inneholdt skarpe beskrivelser av Reagans USA, med korrupsjon, falske TV-evangelister og et militær-industrielt kompleks med enorm makt. Religionens skyggesider og krigsmaskinens nådeløse forbruk av unge kropper ble tematisert, i tillegg til mer morbide emner som massemordere (Dead Skin Mask) og sinnssykdom (tittelsporet).

Seasons in the Abyss var den naturlige tredje delen i en trilogi som startet med Reign in Blood og fortsatte med South of Heaven. Albumet oppsummerte bandets musikalske utvikling på utmerket vis. Om det var noe nytt denne gangen, måtte det være en ytterligere tilnærming til det sangbaserte og mer tilgjengelige. Bandet hadde aldri vært mer imøtekommende enn på det avsluttende tittelsporet.

Det åpnet med den udiskutable klassikeren War Ensemble, et tydelig nikk til Reign in Blood, og ble avsluttet med det seige godstoget Seasons in the Abyss. Mellom disse to lå åtte sterke låter som aldri slapp taket i lytteren. Seasons in the Abyss var fri for svake øyeblikk – en endeløs riff-fest og kun et lite knepp under forgjengeren.

Rating: 8,5/10