The 3rd And The Mortal – Painting on Glass (Voices Of Wonder cd, 1996)

1) Magma; 2) Commemoration; 3) Crystal Orchids; 4) Peristent and Fleeting; 5) White Waters; 6) Aurora Borealis; 7) Dreamscapes; 8) Aurora Australis; 9) Azure; 10) Veiled Exposure; 11) Stairs; 12) Eat the Distance; 13) Vavonia (Part II); 14) Horizons

Kari Rueslåtten sluttet i The 3rd and the Mortal etter Tears Laid in Earth. Deretter satset hun på en solokarriere og ga ut åtte album mellom 1997 og 2020. Å miste en vokalist av Rueslåttens kaliber ville vært et hardt slag for de fleste band, men The 3rd and the Mortal lot seg på ingen måte stoppe. De fikk på plass en ny sangerinne og utviklet musikken sin videre på Painting on Glass.

Sopranen Ann-Mari Edvardsen var, i likhet med sin forgjenger, trønder og født i 1973. Hun var imidlertid ingen kopi av Rueslåtten, og stod solid på egne bein. Med en stemme med stor spennvidde kunne hun veksle mellom operainspirert sopransang, Diamanda Galás-aktig vokalakrobatikk (som i det intense Persistent and Fleeting) og en mer tradisjonell rockestil. Hun debuterte med bandet på EP-en Nightswan i 1995. Etter to år i The 3rd and the Mortal gikk hun videre til studier ved Operahögskolan i Stockholm og satset på en karriere innen opera.

Edvardsen var ikke like dominerende på Painting on Glass som Rueslåtten var på Tears Laid in Earth. Det skyldtes imidlertid ikke hennes kvaliteter, men snarere det faktum at halvparten av albumets 14 spor var instrumentale. For tilhengere av den gotiske og folk-inspirerte doom-metalen på debutalbumet må oppfølgeren ha vært en betydelig overraskelse. De aller fleste metalinfluenser var en saga blott, erstattet av noe helt annet. Albumet hadde riktignok enkelte drag av doom, særlig i rytmikken på noen spor – for eksempel det rustplagede, industrielle åpningssporet Magma – og videreførte det samme seige teppet av desperat melankoli. Men musikken var mer preget av ambient, verdensmusikk, progressiv rock og folk, bakt sammen i en kombinasjon med avantgardistiske lydkulisser og vakre, melodisterke sanger.

Gruppen hadde gjennomgått en nærmest uovertruffen musikalsk utvikling på få år. Painting on Glass var like unikt som Tears Laid in Earth, men befant seg i et helt annet musikalsk landskap. Jeg har riktignok en forkjærlighet for debutalbumet, men det skal ikke brukes mot oppfølgeren.

The 3rd and the Mortal tok seg like god tid som sist, men selv om Painting on Glass varte i over en time, var det aldri et kjedelig øyeblikk. Til tross for lange, meditative strekk forble musikken fengslende og givende. Bandets seks medlemmer – på vokal, gitar, bass, trommer og keyboard – fikk selskap av en rekke gjestemusikere som bidro med trombone, mellotron, synthesizer, kirkeorgel, didgeridoo, kor og til og med en vannbøtte (!).

Både de sangbaserte låtene og de instrumentale sporene var preget av en sørgmodig og saktmodig stemning. Musikken luktet av en resignert livsoppfatning, en tristesse som minnet om den mest depressive doom-metalen, men med bruk av et langt bredere spekter av musikalske virkemidler. Det ga albumet en stor palett å spille på, selv om stemningen i musikken var relativt ensartet. Painting on Glass var både beroligende og forstyrrende lytting på samme tid, kanskje best eksemplifisert gjennom den vakre balladen Crystal Orchids, der produksjonen ga inntrykk av at Edvardsen sang til oss fra en svunnen tid, hundrevis av år tilbake, kun akkompagnert av akustisk gitar og lydeffekter.

Selv om The 3rd and the Mortal neppe identifiserte seg sterkt med andre band – de var rett og slett for unike – hadde de likevel til felles med mange samtidige norske band en uslitelig vilje og evne til å eksperimentere innenfor rammen av rock og metal. Slik sett hadde de mye til felles med Ulver, Ved Buens Ende, Manes, In the Woods…, Albino Slug og Beyond Dawn, som alle var del av en gyllen generasjon i norsk rock.

Rating: 8/10