Slayer – Divine Intervention (American cd, 1994)

1) Killing Fields; 2) Sex. Murder. Art.; 3) Fictional Reality; 4) Dittohead; 5) Divine Intervention; 6) Circle of Beliefs; 7) SS-3; 8) Serenity in Murder; 9) 213; 10) Mind Control  

Det gikk fire år (minus to uker) før Slayer fulgte opp Seasons in the Abyss med et nytt studioalbum. Årene i mellom hadde vært begivenhetsrike, både internt i bandet og i det musikalske landskapet rundt dem. I 1992 sluttet Dave Lombardo for andre gang, og denne gangen skulle fraværet bli langt mer langvarig enn noen måneder. Først på Christ Illusion, som ble utgitt i 2006, var han tilbake. I mellomtiden var han aktiv i blant annet Grip Inc. og formidable Fantômas, der han spilte sammen med Mike Patton, Buzz Osborne og Trevor Dunn. Paul Bostaph fikk den utakknemlige oppgaven med å erstatte Lombardo. Med bakgrunn fra Forbidden og Testament var han absolutt en god trommis, selv om han ikke helt nådde opp til Lombardos nivå, men hvem gjorde vel det?

Det var knyttet spenning til hva Slayer ville komme opp med etter en såpass lang pause. Hadde de latt seg påvirke av grunge, groove metal, progressiv metal eller industrirocken til Ministry? Svaret var nei på alle punkter. På Divine Intervention var Slayer seg selv fullt og helt. Om noe hadde de strammet grepet om sin status som det slemmeste og mest kompromissløse bandet i metal. Man måtte virkelig grave dypt i undergrunnen for å finne noen som var like nådeløse som Slayer.

Omslaget var laget av Wes Benscoter, som hadde overtatt stafettpinnen fra Larry Carroll. Benscoters stil var mer klinisk og grotesk, åpenbart inspirert av H.R. Gigers marerittvisjoner. På forsiden av Divine Intervention var det et skjelett som var tredd ned i en hodeskalle, som igjen var tredd inn i Slayer-logoen. Inne i CD-heftet var det nærbilder av bandmedlemmene i kornete svart/hvitt – de så rett og slett ut som seriemordere på rømmen. På dette tidspunktet hadde Kerry King, som følge av sviktende hårfeste, barbert hodet og tatt på seg solbriller. Han så ikke mindre fryktinngytende ut av den grunn, for å si det mildt. Heftet inneholdt også det beryktede bildet av en fan som hadde skåret «Slayer» inn i armene sine så blodet rant. At bandet mente alvor ble ytterligere understreket av valget av d nådeløse Dittohead som første singel; så intense hadde ikke Slayer vært siden Reign in Blood.

Tekstene og musikken fulgte opp det mørke og brutale ytre. SS-3 tok for seg Reinhard Heydrich, en av hovedarkitektene bak Holocaust. Ellers var det låter om seriemordere, overgripere, og som vanlig fikk både kirken og amerikanske politikere sitt pass påskrevet. Slayer hadde alltid beveget seg på grensen til det smakløse i tekstene sine, men de hadde som regel landet på beina, gjennom å kunne vise til en underliggende tanke bak provokasjonene. Denne gangen var det noen ganger vanskeligere å forstå hva de ville, utover å sjokkere. Det mest talende eksempelet var Sex. Murder. Art., med linjer som “Beaten into submission / Raping again and again”, som ble meningsløse og infantile.

De ti sangene var knusende tunge, med en Tom Araya i front som leverte mer aggressivt enn noensinne. Det varierte mellom strekk i midtempo og brutalt driv, men låtmaterialet var mer ujevnt enn tidligere. Slayer hadde lagt lista ekstremt høyt med de fire forrige studioalbumene, og enkelte spor på Divine Intervention holdt ikke samme kvalitet. Det betød ikke at albumet var svakt. Slayer holdt fortsatt et nivå de færreste kunne matche, og ved å holde seg til det de faktisk kunne, unngikk de de pinlige utskeielsene mange av deres thrash-kolleger gikk på i samme periode. Likevel, riffene og melodilinjene traff ikke alltid like hardt som før. Dermed endte Divine Intervention opp som Slayers svakeste album siden debuten – men fortsatt et solid nok tilskudd i katalogen til at fansen kunne kjøpe det med god samvittighet. Flere låter skilte seg ut og fortjente en plass i Slayer-kanonen. Aller best var åpningssporet Killing Fields, som dundret i vei med sjeldent komplekse trommekombinasjoner fra Bostaph, før det hele gikk over i et seigt groove á la South of Heaven. Dette groovet ble så brutalt kjørt over av det klassiske Slayer-drivet, og ga platen en knallstart.

Nevnte Dittohead var et verbalt og musikalsk angrep på fansen til den fryktelige TV-personligheten Rush Limbaugh, levert med et raseri som var voldsomt, selv til Slayer å være. SS-3 viste igjen Hannemans fascinasjon for nazismen, og tok for seg attentatet på Heydrich, som ble utført av tsjekkisk motstandsbevegelse og brutalt hevnet av nazistene, som tok livet av flere tusen menn og gutter som straff.

Divine Intervention fikk en del kritikk for produksjonen, som mange mente var ubalansert. Trommene lå høyt i miksen, og gitarene kom ikke alltid til sin rett. Kritikken var ikke ubegrunnet, men ubalansen var nok ikke fullt så ekstrem som mange ville ha det til.

Det platekjøpende publikummet hadde ikke glemt Slayer. En åttendeplass i USA var bandets klart beste plassering så langt, og 15. plass i Storbritannia og 18. plass i Tyskland var også imponerende. Bandet fikk nok også drahjelp av at tyngre musikk opplevde et kommersielt gullrush på første halvdel av nittitallet.

Rating: 7,5/10