Slayer – Undisputed Attitude (American Recordings cd, 1996)

1) Disintegration/Free Money; 2) Verbal Abuse/Leeches; 3) Abolish Government/Superficial Love; 4) Can’t Stand You; 5) DDAMM (Drunk Drivers Against Mad Mothers); 6) Guilty of Being White; 7) I Hate You; 8) Filler/I Don’t Want to Hear It; 9) Spiritual Law; 10) Mr. Freeze; 11) Violent Pacification 12) Richard Hung Himself; 13) I’m Gonna Be Your God; 14) Gemini         

Slayer holdt hardt på egen identitet, noe som blant annet medførte at medlemmene sjelden deltok på andres innspillinger. De var også varsomme med å spille inn andres låter. Frem til 1996 hadde det skjedd ved kun to anledninger. En vellykket versjon av Judas Priests Dissident Aggressor på South of Heaven, og så en ikke fullt så vellykket utgave av Iron Butterflys In-A-Gadda-Da-Vida, som var med på soundtracket til Less Than Zero tilbake i 1987. I 1993 samarbeidet de også med Ice-T på Judgement Night, et album som på både vellykket og mindre vellykket vis paret rockeartister og hiphopere. Her fant man blant annet samarbeid mellom Sonic Youth og Cypress Hill, Teenage Fanclub og De La Soul, og Dinosaur Jr. og Del the Funky Homosapien.

Opprinnelig hadde Slayer sett for seg å fylle Undisputed Attitude med klassisk hardrock- og heavy metal, av band som Deep Purple, UFO og Judas Priest, og muligens også klassisk rock som The Doors, som var en stor inspirasjonskilde for Tom Araya. De fikk imidlertid lite grep om materialet, og etter at Jeff Hanneman hadde slått fast at dette ville han ikke være med på, tok prosjektet en annen vending. Bandet vendte seg i stedet til favoritter innen hardcore og punk fra oppveksten. I tillegg inkluderte de en ny egen låt, den seige Gemini, som avsluttet platen. Den skilte seg ut som en sår tommel i det ellers halseløse rabaldret, men var ingen dårlig låt, isolert sett.

Hanneman hadde også hentet frem låter fra sitt gamle sideprosjekt Pap Smear, en trio han hadde sammen med Dave Lombardo og gitaristen Rocky George (Suicidal Tendencies, senere Cro-Mags og Fishbone). Det kom aldri noen utgivelse fra Pap Smear tilbake i 1984–85, men to av låtene ble brukt på Undisputed Attitude. Can’t Stand You og DDAMM passet helt greit inn blant resten av materialet. Slayer gjorde også låter av Verbal Abuse, Minor Threat, D.R.I., D.I., T.S.O.L., Dr. Know og The Stooges. Med unntak av The Stooges var dette punkband som holdt på samtidig som Slayer startet opp tidlig på åttitallet. etablere seg på det tidlige åttitallet. Verbal Abuse og D.R.I. var riktignok fra Texas, men særlig Verbal Abuse hadde en tett tilknytning til California-scenen.

Slayer var et ektefødt barn av både punk- og metalscenen i California, og rå punk og hardcore hadde alltid spilt en rolle i lydbildet deres. Det grimme sinnet og den bekmørke intensiteten stammet først og fremst fra punk, ikke metal. De fire var fortsatt i stand til å rive av seg punklåter med en intensitet og kraft som få kunne matche. De banket gjennom sangene på full spiker, og det var knapt mulig å trekke pusten før det plutselig var klart for den nest siste sangen, en «omdøpt» utgave av The Stooges’ I Wanna Be Your Dog, her kalt I’m Gonna Be Your God.

Om ikke Slayer gjorde sangene «til sine», var det like fullt et tydelig Slayer-stempel på alt som foregikk. De var lett gjenkjennelige også i denne settingen, selv om produksjonen var mindre voldsom og «stor» enn på deres øvrige album. De viste særlig forkjærlighet for Minor Threat og Verbal Abuse, som ble tilgodesett med henholdsvis fire (i to medleyer) og tre sanger. De kom godt fra versjonene av begge bands låter, men klarte å pådra seg Minor Threat-sjefen Ian MacKayes vrede ved å endre teksten i Guilty of Being White – en endring som (ufortjent) førte til at diskusjoner om Slayer og «white supremacy» igjen begynte å røre på sitt stygge hode.

Alt i alt kom Slayer brukbart fra det lille sidesporet, selv om musikken aldri opplevdes like viktig som deres øvrige utgivelser. Undisputed Attitude ble først og fremst en trivelig pustepause, som fikk gehør hos den mest trofaste delen av fansen og de som forstod betydningen denne musikken hadde hatt for Slayers identitet. I etterpåklokskapens skarpe lys var valget om å spille inn et coveralbum muligens et resultat av en kunstnerisk krise. Det neste studioalbumet tydet på det.

Undisputed Attitude var en velfortjent hyllest til noen av Slayers viktigste inspirasjonskilder, og sendte garantert noen sårt tiltrengte kroner til låtskrivere som ikke hadde opplevd særlig kommersiell suksess. Albumet nådde en brukbar 34. plass i USA og fikk også listeplasseringer i mange andre land.

Rating: 7/10