John Fogerty – Revival (Fantasy cd, 2007)

1) Don’t You Wish It Was True; 2) Gunslinger; 3) Creedence Song; 4) Broken Down Cowboy; 5) River Is Waiting; 6) Long Dark Night; 7) Summer of Love; 8) Natural Thing; 9) It Ain’t Right; 10) I Can’t Take It No More; 11) Somebody Help Me; 12) Longshot

00-tallet var, som tidligere nevnt, en aktiv periode for John Fogerty. Etter studioalbum i 2004, samlealbum i 2005 og en konsertutgivelse i 2006, var det jammen klart for nok et studioalbum i 2007. Han samlet et utvalg av sine etter hvert faste musikere, blant andre rytmeseksjonen med Kenny Aronoff og David Santos. Benmont Tenchs (The Heartbreakers) tangenter preget store deler av platen, og Fogerty fikk hjelp av Hunter Perrin med gitararbeidet. At det ikke var grunn til å forvente musikalske nyvinninger fra Fogerty, var omtrent like sannsynlig som å tro på julenissen, men at han skulle gå så voldsomt inn i egen fortid som han gjorde, var kanskje en smule overraskende.

Med Revival tok John Fogerty sats og feiret sin egen musikalske historie med en varm og solid omfavnelse av tiden i CCR. Albumtittelen, omslaget, plateselskapet og det musikalske innholdet bygget alle opp under det faktum at Fogerty fortsatt satt grundig fast i sin egen musikalske fortid, med alt det innebar. At tilbakeskuingen denne gangen ble så altomfattende, skyldtes sannsynligvis at han nå endelig var fri for alle problemer med opphavsrett og kontrakter, og til og med var tilbake på samme plateselskap som i CCR-tiden.

Revival ble tatt godt imot av både et entusiastisk publikum og av kritikere. Begge gruppene besto i stor grad av godt voksne menn, som fikk oppleve egen ungdomstid igjen gjennom Fogertys nostalgiske sanger, tekster og velkjente temaer. Han var selvsagt ikke den eneste i sin generasjon som holdt seg til det trygge – det gjorde etter hvert også både Neil Young, Bruce Springsteen og Bob Dylan. Og det skulle ikke brukes mot noen av dem. Disse artistene var så store og grundig forankret i seg selv og sitt uttrykk at noe annet enn gjenkjennelse var vanskelig å forestille seg. Likevel tok Fogerty det hele lenger enn de fleste i Creedence Song, med linjen «You say you can’t go wrong, if you play a little bit of that Creedence song». Dèt var det endelige beviset på at han omsider hadde sluttet fred med sin egen fortid.

De 12 sangene var typiske Fogerty-komposisjoner, med lett gjenkjennelige melodilinjer og kjente grep. Så var det kun i korte øyeblikk i solokarrieren at han nådde nivået fra CCR-tiden, og heller ikke denne gangen kom han opp på samme høyde. Hans egen gullstandard ble vanskelig å måle seg mot for hans 62 år gamle selv. Likevel var Revival trivelig lytting. Sangene holdt jevnt hyggelig standard, uten å rive hus. Fogerty var i brukbar vokalform, og produksjonen var sympatisk varm og løs. Det låt godt av det lille rockebandet, med hissige gitarer, gurglende orgel og en super rytmeseksjon. De fem hadde det åpenbart gøy på jobb, og energien smittet over på lytteren. Det kompenserte i stor grad for at låtene ikke hadde mye nytt å by på.

Platen varierte mellom balladepop i Don’t You Wish It Was True, Gunslinger og Broken Down Cowboy, til swampy bluesrock i Long Dark Night, Summer of Love (en ren pastisj av Creams Sunshine of Your Love) og Somebody Help Me, og rock & roll i energiske It Ain’t Right, I Can’t Take It No More og i Natural Thing.

Fogerty sørget også denne gangen for å rette noen spark mot republikanske politikere. Denne gangen var det Bush-administrasjonens strabaser i Irak som fikk passet påskrevet, blant annet i sangene Long Dark Night og I Can’t Take It No More. Alt var med andre ord som det skulle i Fogertys verden.

Rating: 7/10