The Dream Syndicate – Medicine Show (A&M Records LP, 1984)

1) Still Holding on to You; 2) Daddy’s Girl; 3) Burn; 4) Armed with an Empty Gun; 5) Bullet with My Name on It; 6) The Medicine Show; 7) John Coltrane Stereo Blues; 8) Merrittville

Etter The Days of Wine and Roses gikk det fort for The Dream Syndicate. De turnerte over hele USA for første gang, og i løpet av turneen spilte de seg inn i nytt materiale – sanger som senere fikk plass på deres andre album, Medicine Show. Bandet fikk kontrakt med A&M Records, og legenden Sandy Pearlman, mest kjent som bakmann for suverene Blue Öyster Cult og for villstyringene i The Dictators, ble hentet inn som produsent. Steve Wynn sa senere at Medicine Show er hans personlige favoritt blant utgivelsene med The Dream Syndicate. For mannen har albumet en spesiell plass i hans omfattende katalog, som i tillegg til nevnte band inkluderer en rekke prosjekter og en lang solo-karriere.

Før innspillingen startet høsten 1983, sluttet Kendra Smith. Hun gikk videre til gruppene Clay Allison og Opal sammen med David Roback (tidligere medlem i The Rain Parade), hvor forsterkerne var skrudd ned fra 11 til et mer ørevennlig nivå, noe som passet Smith og Robacks psykedeliske uttrykk. Dave Provost overtok bassrollen. Han var ingen hvem som helst. Han hadde spilt med The Textones og med Al Green tidlig i soulsangerens karriere.

Mens The Days of Wine and Roses ble spilt inn og mikset i løpet av tre åttedagersøkter, tok Medicine Show mer enn fem måneder å ferdigstille, og det med sju dagers uker og 14 timers arbeidsdager. Pearlman presset bandet langt over grensen, og galskapen, disiplinen og psykosene siver ut av innspillingene. I heftet som fulgte med CD-gjenutgivelsen skrev Wynn og David Fricke innsiktsfullt og opplysende om albumet og prosessen, og Wynn truet spøkefullt med å skrive bok om det hele.

Heldigvis var Medicine Show verdt alt strevet, og Wynn har sagt at han i ettertid ikke ville ha endret på noe som helst. Det er lett å si seg enig i. Albumet ble et kraftfullt og kreativt møte mellom Precodas ambisjon om å lage en «stor», muskuløs rockeplate og Wynns forestillinger om en skitten, nedstemt plate inspirert av «downer»-klassikere som Big Star 3rd, Neil Youngs Tonight’s the Night og John Lennons Plastic Ono Band. Pearlman ville presse all emosjonell kraft og desperasjon ut av bandet og ned i rillene – og slik låt det. Albumet fikk en saftig og polert produksjon, langt mer forseggjort enn The Days of Wine and Roses’ feedback-dryppende lydbilde. Den mer tilgjengelige lyden skremte kanskje bort noen støyrockere, men Medicine Show var like gripende og brutalt engasjerende som forgjengeren. Faktisk ga produksjonen låtene ekstra liv og slagkraft, ikke minst takket være Tom Zvonchecks gjesteopptreden på keyboard. I tillegg hadde Steve Wynn skrevet en håndfull klassiske rockelåter som bandt sammen 70-tallets rock og hardrock med punkens energi og nerve. Karl Precoda bidro også, og hans Bullet With My Name On It passet godt inn sammen med Wynns låter.

Medicine Show tok lytteren med ned i livets mørkeste avkroker, både musikalsk og tekstlig. Det begynte relativt optimistisk med Still Holding on to You, selv om teksten – med protagonistens forgjeves venting på en kvinne som aldri ville komme tilbake – var urovekkende. Side en inneholdt fem kortere låter med tematikk som brann, dødsbevissthet og incest. Elendigheten ble forsterket på side to, med tre lange spor, og kulminerte i den beksvarte Merrittville, hvor siste vers lød:

William with the holy book
Stopped me as I stumbled down the road today
He said «Get on your knees, boy
It’s time you learned the right way to pray»
I said «William, I had no idea
That the Lord had such a will
William drove his point across
And left me here to burn in Merrittville»

Side en var konvensjonell knallgod rock, med sterke melodier, urolige tekster og stor nerve. Wynn og resten av bandet kombinerte det fengende og oppslukende med det skremmende og intense. På mange måter gjorde de det samme som Pearlmans kjære Blue Öyster Cult hadde gjort i sine beste stunder. Likevel var dette bare oppvarming sammenlignet med det som ventet på side to. Tittelsporet dundret i vei som et godstog i feil retning, der hovedpersonen søkte mot et omreisende sirkus og en sigøynerjente. Deretter fulgte ni minutter lange John Coltrane Stereo Blues, som ga god plass til Precodas gitarer – skrikende, blødende, bedende og tryglende. Da The Dream Syndicate spilte i Oslo i 1984, gikk Procoda fullstendig av hengslene i en enorm, langstrakt versjon av låten. Han ga seg ikke før Wynn nærmest fysisk tvang ham til å stoppe.

Helt til slutt kom nevnte Merrittville, som spente opp et bredt, amerikansk landskap verdig Bruce Springsteen. Musikalsk var det tydelige drag av New Jerseys store sønn, med et pompøst arrangement, løftende melodi og stort drama i teksten.

Rating: 10/10