Frank Zappa – Zappa In New York (DiscReet 2LP, 1978)

1) Titties & Beer; 2) I Promise Not to Come in Your Mouth; 3) Big Leg Emma; 4) Sofa; 5) Manx Needs Women; 6) The Black Page Drum Solo/Black Page ; 7) Black Page ; 8) Honey, Don’t You Want a Man Like Me?; 9) The Illinois Enema Bandit; 10) The Purple Lagoon/Approximate

Zappas forhold til sitt nye plateselskap ble Warner Bros. ble raskt anstrengt. Kjernen i konflikten var Läther, en ambisiøs samling på fire LP-er som skulle oppsummere de fleste fasettene av Zappas musikalske virke. Warner nektet – ikke overraskende – å gi ut noe så lite salgbart. I stedet ble Lätherinnspillingene delt opp og utgitt på flere separate album: Studio Tan (1978), Sleep Dirt (1979), Orchestral Favorites (1979) og Zappa in New York (1978). De tre førstnevnte ble gitt ut uten Zappas involvering, til hans store frustrasjon. Läther, slik Zappa opprinnelig hadde planlagt det, ble ikke utgitt før i 1996 – etter hans død.

Selv om Zappa hadde kontroll over Zappa in New York, oppstod det også her kontroverser. Warner fjernet Punky’s Whips, i frykt for søksmål og dårlig PR. Sangen var en intern spøk i bandet, om trommeslager Terry Bozzios angivelige fascinasjon for vokalist Punky Meadows fra glamrockbandet Angel. En grov og barnslig spøk, for all del, men fortsatt bare det: en spøk. Warner tok ingen sjanser og fjernet sangen etter at noen få eksemplarer var presset.

Punky’s Whips var ikke det eneste sporet hvor Zappas infantile underbuksehumor gjorde seg gjeldende. Det fikk flere kritikere til å vende tommelen ned. Det er til dels forståelig, for Zappa var ikke i sitt mest sofistikerte hjørne her. Hvorfor han valgte å kalle en nydelig instrumental for I Promise Not to Come in Your Mouth lar seg knapt forklare. Titties & Beer var mer fornøyelig, med Bozzio i djevelkostyme som inngår en avtale med en motorsykkeltype (Zappa). Men det var en sånn låt man etter hvert hoppet over; den var underholdende én gang, slitsom ved gjentakelse.

Zappa kunne heller ikke dy seg for å dramatisere historien om Michael H. Keyon, en raner som ikke nøyde seg med væpnet ran, men også utførte klyster på ofrene sine. I The Illinois Enema Bandit får denne absurde historien musikalsk liv, med Don Pardo som forteller. Heldigvis varte fortellerdelen ikke lenge, og sangen gle raskt over i kruttsterk jazzrock.

For til tross for det barnslige og plumpe, var Zappa in New York først og fremst et imponerende album fylt med kompleks og vital jazzrock, levert av et storband i toppform. Opptakene stammet fra Zappas konserter på The Palladium i New York, desember 1976. De ble i ettertid bearbeidet med overdubs, men det er liten tvil om at det må ha vært uforglemmelige konserter å være til stede på. I 2019 kom en boks med hele konsertrekken, og allerede på den første cd-utgaven ble det lagt til flere ekstra spor.

Bandet var på høyde med den klassiske 73/74-besetningen. Zappa hadde med seg Ray White, Eddie Jobson, Patrick O’Hearn, Terry Bozzio, David Samuels og den briljante Ruth Underwood, i tillegg til en blåserrekke bestående av blant andre Mike og Randy Brecker, Lou Marini, Ronnie Cuber og Tom Malone. Det er nesten vanskelig å forstå at han fikk samlet hele denne gjengen. Bandet inspirerte åpenbart Zappa. Han spilte kanskje aldri bedre gitar enn her, og han spilte mye.

16 minutter lange The Purple Lagoon/Approximate, som fylte hele side fire, var et høydepunkt. Her ble bandets samlede kraft sluppet løs i intens, strukturell jazzrock, med sømløse solopartier der ingen tone var overflødig. Komposisjonen bygde på arrangementer fra The Grand Wazoo (1972), Zappas forrige storbandprosjekt. Side to var også en paradegren i bndets evner: Sofa, Manx Needs Women, The Black Page Drum Solo/The Black Page #2– med Sofa (fra One Size Fits All) som fikk nytt liv gjennom blåserrekka. The Black Page ble utvidet til to deler og er i dag anerkjent som noe av det mest komplekse og nærmest uspillbare Zappa skrev. Da var det lettere med Big Leg Emma, en obskur singel fra 1967, som her fremstod som en to minutters rock & roll-fest med hensynsløst driv.

Zappa in New York inneholdt kun to tidligere utgitte låter, noe som bidro til at albumet ble mye mer enn et tradisjonelt konsertalbum. Det var enda en viktig brikke i det evig fascinerende puslespillet som Zappas diskografi utgjorde.

Rating: 8/10