Slayer – Repentless (Nuclear Blast cd, 2015)

1) Delusions of Saviour; 2) Repentless; 3) Take Control; 4) Vices; 5) Cast The First Stone; 6) When the Stillness Comes; 7) Chasing Death; 8) Implode; 9) Piano Wire; 10) Atrocity Vendor; 11) You Against You; 12) Pride in Prejudice

Slayers 12. og siste studioalbum ble utgitt 11. september 2015. Bandet hadde med andre ord ikke latt seg skremme av det faktum at God Hates Us All ble sluppet 11. september 2001. Man kunne lure på om dette var en slags beskjed om at de ikke lot seg skremme av noe som helst – minst av alt eventuelle guders vrede.

Om man trodde på Gud, skjebnen eller annet, hadde årene mellom 2009 og 2015 bydd på sine egne onde, små overraskelser for bandet. Mest sjokkerende og trist var naturligvis bortgangen til Jeff Hanneman, som døde i 2013 av en alkoholrelatert lidelse, kun 49 år gammel. Det var en tragedie og et voldsomt slag for bandet. Han var den mest kreative gitaristen og beste komponisten i Slayer. Det var han som brakte punken inn i bandets lydbilde og verdenssyn. Hannemans beskrivende, ikke-fordømmende tekster om seriemordere, nazister og annet provoserte omgivelsene, og det hjalp ikke at han nektet å kommentere eller ta avstand fra tekstene sine. Hans manglende interesse for å gjøre intervjuer bidro til å skape en aura av mystikk og fare, noe som smittet over på Slayers allerede mørke image. Det var for så vidt lite å utsette på hans erstatter, Gary Holt, bortsett fra at han var en langt mer konvensjonell thrash-gitarist – og dermed lå mye nærmere Kerry King som musiker. Dermed hadde Slayer unektelig mistet noe av det som gjorde bandet unikt.

Stort bedre, om enn langt fra like tragisk, var det ikke at Dave Lombardo nok en gang forsvant ut. Denne gangen fikk han faktisk sparken, etter en krangel om penger i forkant av bandets Australiaturné i februar 2013. Han ble midlertidig erstattet av Jon Dette, som hadde vært med i Slayer en kort periode i 1996–1997. Deretter var det igjen Paul Bostaph som tok plass som permanent medlem – for tredje gang. Da Slayer omsider gikk i studio, var det med andre ord uten de to kanskje viktigste medlemmene til stede. Hanneman og Lombardo hadde spilt avgjørende roller i bandets klassiske periode på slutten av 1980-tallet. Og det skulle dessverre merkes godt på Repentless, som ble spilt inn i løpet av sommerhalvåret 2014.

De hadde nok en gang byttet produsent – for fjerde gang på rad. Denne gangen var det Terry Date som fikk jobben. Han var en erfaren produsent og anerkjent i metalverdenen, og hadde jobbet med blant andre Metal Church, Deftones, Soundgarden, Mother Love Bone, Dredg og Smashing Pumpkins. Det var ingen dårlig merittliste – og da kunne man tilgi innsatsen for Limp Bizkit, Korn og andre nu metal-tullinger. Date gjorde en god jobb med Slayer og ga Repentless en tørr, upolert lyd, som fikk frem det beste bandet hadde å by på denne gangen.

For det var ikke produksjonen som gjorde Repentless til et grått og litt kjedelig album. Denne gangen hadde Kerry King, med et par unntak, komponert all musikken og skrevet alle tekstene. Han hadde dessverre ikke spesielt mye minneverdig materiale å by på denne gangen, verken av sangbare melodilinjer eller riff. Det ble aldri direkte svakt, men jevnt over manglet albumet høyden (spesielt) Christ Illusion og World Painted Blood kunne by på. “Piano Wire”, den eneste låten Jeff Hanneman rakk å komponere til albumet, var faktisk det store høydepunktet – med sitt seige sug á la South of Heaven. Den var en liten perle.

Holt la seg tett på Kings gitarspill, slik at de to i mindre grad enn Hanneman–King utfylte hverandre. Bostaph hadde aldri dummet seg ut i bandet – langt derifra – men det var for lengst slått fast at han var langt unna å være den musikalske kraften Lombardo var, både som trommeslager og som idébank i Slayer-maskineriet. Også det konseptuelle og tekstlige universet begynte å bli alvorlig slitent, med et omslag som herjet blasfemisk med Jesus, og tekster som fortsatt gnagde på mentale lidelser og indre demoner, samfunnets og politikeres iboende faenskap, krigens redsler og, som vanlig, en dose religionskritikk.

Bandet gjorde likevel det beste ut av materialet. Araya sang godt fortsatt og produksjonen var – som nevnt – mer enn godkjent, med både detaljer og nyanser som brøt opp i den etter hvert faste kombinasjon av tradisjonell thrash og mer moderne metal. Bandet spilte med energi og velkjent sinne og pisket opp et nådeløst driv som få kunne matche. På den måten var det mulig å ha utbytte av Repentless – men for en som hadde fulgt bandet siden første halvdel av 1980-tallet, føltes det, tja … smått meningsløst? Det var intet nytt under solen og få sanger å virkelig la seg inspirere av. Den største prestasjonen var kanskje at bandet faktisk maktet å levere et nytt album etter alt de hadde vært gjennom.

Rating: 6,5/10