Asva – Presences of Absences (Important Records, cd  2011)

1) A Bomb in That Suitcase; 2) Birds; 3) Presences of Absences; 4) New World Order Rising                    

Selv om det var eksempler på What You Don’t Know Is Frontier som viste at Asva beveget seg bort fra den strengeste formen for avant-doommetal, var det neppe mange som hadde ventet en så brutal endring som Presences of Absences representerte. Denne gangen var både doom, metal – og for så vidt rock – forlatt, med noen få unntak.

Presences of Absences startet som et soloprosjekt for G. Stuart Dahlquist. Han hadde intensjoner om å lage et soloverk, som han utviklet gjennom rundt 150 morgenøkter i sitt eget øvingsrom. Her la han ned fundamentet for låtene ved hjelp av treblåsere, bass, gitar og elektrisk orgel. Etter hvert innså han at det var behov for å involvere andre musikere. Denne gangen valgte han nye samarbeidspartnere og ikke de han hadde jobbet med i Asva tidligere. Han fikk med seg Greg Gilmore, Jake Weller og ikke minst Toby Driver. Gilmore hadde blant annet spilt trommer i Mother Love Bone – et av grungens tapte band, som ble oppløst etter at vokalist Andrew Wood døde av en overdose. Jake Weller var et mer ubeskrevet blad. Det var imidlertid ikke Toby Driver, en av de virsentrale skikkelsene innen moderne progressiv musikk i USA. Han stod bak band som Maudlin of the Well og Kayo Dot, og gjennom en lang rekke utgivelser viste han seg som en usedvanlig talentfull musiker og komponist. Driver behersket alt fra tung metal til progressiv rock og moderne klassisk musikk, og utgivelsene hans var alltid verdt å bruke tid på.

Om Presences of Absences ikke var fylt med doom og massive gitarer, var uttrykket likevel tungt – i betydningen mektig, repeterende og seigt. Albumet strakk seg, i likhet med forgjengeren, godt ut, denne gangen med en samlet spilletid på snaue timen. Musikken var ikke lenger riffbasert, men tok utgangspunkt i lange, dovne toner fra orgel, supplert med trommer, bass, blåsere og gitar. Vokalen var langt mer fremtredende enn tidligere, og det var Toby Driver som tok seg av den. Ofte sang han i et falsettlignende leie, som en yngre Robert Wyatt.

Åpningssporet A Bomb In That Suitcase satte stemningen, med lange, søkende orgeltoner som gradvis ble supplert av blytung bass, funky trommespill og en Driver langt bak i lydbildet. Musikken pustet og hevet seg før stykket døde ut i enslige orgeltoner og sang de siste av sine 13 minutter.

Den kortere Birds var nok en tung pille å svelge for dem som lengtet etter doom med mange o-er. Her leverte Asva en sval, ambient ballade, med falsettsang fra Driver og beskjedne toner fra orgelet. Deretter fulgte det fundamentale tittelsporet, som åpnet med noe som minnet om en barneregle, før en stemning av katedral og «høy himmel» vokste frem – med korsang, orgel, gitar, bass og trommer. Musikken bølget frem i 23 minuttene, og det ble aldri kjedelig for den interesserte lytter, selv om resultatet ville vært enda mer effektivt med litt kortere spilletid. Det samme gjaldt New World Order Rising, som også spilte seg ut over en kombinasjon av dronene, slurende orgel, dandert med andre instrumenter og Drivers vokal. Det var fortsatt tiltrekkende og dyp lytting, men også her satt jeg igjen med følelsen av at idéene ikke helt matchet den 13 minutter lange spilletiden.

Rating: 7/10