Arcturus – Aspera Hiems Symfonia (Ancient Lore Creations cd, 1996)

1) To Thou Who Dwellest In The Night; 2) Wintry Grey; 3) Whence And Whither Goest The Wind; 4) Raudt Og Svart; 5) The Bodkin And The Quietus (…To Reach The Stars); 6) Du Nordavind; 7) Fall Of Man; 8) Naar Kulda Tar (Frostnettenes Prolog)»

Det norske avant-metal-bandet Arcturus’ røtter kan spores tilbake til 1987 og duoen Mortem, bestående av Steinar Sverd Johnsen (gitar, keyboards) og Jan Axel Blomberg aka Hellhammer (trommer, perkusjon). I 1991 fikk de med seg Marius Vold (vokal, bass), og Arcturus var et faktum. Trioen debuterte på plate med singelen My Angel/Morax, et tidlig eksempel på symfoniske innslag i black metal. I 1994 fulgte EP-en Constellation. På dette tidspunktet hadde Vold forlatt bandet og blitt erstattet av Kristoffer Rygg, aka Garm, på vokal. Også Tomas Thormodsæter Haugen, aka Samoth (gitar, bass), hadde kommet til, mens Sverd og Hellhammer fortsatt var med. Constellation ble den eneste utgivelsen Samoth bidro på i Arcturus, mens Garm ble i bandet frem til 2003 og bidro på flere klassiske album. Musikken på Constellation var «stor» og pompøs, dominert av Sverds keyboards. Garm tok i bruk både growl og ren vokal.

Arcturus’ første album ble utgitt sommeren 1996, etter at innspillingene hadde foregått sommeren året før. Aspera Hiems Symfonia, («hard vintersymfoni»), bestod av åtte låter, hvorav fire var hentet fra Constellation. Hele EP-en fra 1994 ble med andre ord gjenstand for nyinnspilling og inkludert på debutalbumet. De nye versjonene var ganske forskjellige fra originalene, og de skled pent på plass ved siden av de fire nye. Besetningen bestod da av Garm, Sverd og Hellhammer, i tillegg til nykomlingene Carl August Tidemann (gitar) og Hugh Mingay (bass). Bandet bestod med andre ord av noen av norsk metals mest prominente musikere. Legendariske band som Mayhem (Hellhammer), Ulver (Garm og Skoll) og Ved Buens Ende (Skoll) var representert. Det var ikke feil å kalle Arcturus en norsk black metal-supergruppe. Supergrupper har som kjent ofte en tendens til å ikke møte forventningene, men Arcturus viste seg å være et kreativt og singulært band, som leverte flere av norsk metals beste album. De ga ut fire album mellom 1996 og 2005, for så å komme tilbake med ytterligere ett i 2017.

Aspera Hiems Symfonia bør ses i sammenheng med band som Emperor, Master’s Hammer, Limbonic Art, Troll, Sigh og Dimmu Borgir. I 1996 var demningene i ferd med å briste, og i løpet av en kort periode ble symfonisk black metal en dominerende sjanger innen ekstremmetal – med et betydelig kommersielt gjennomslag, ikke minst ved Dimmu Borgirs suksess. Platen var et av de tidlige eksemplene på sjangeren i full blomst. Her var alle ingrediensene på plass, med massiv bruk av tangenter, som skapte storslåtte, sveipende atmosfærer av Sturm und Drang – som om et symfoniorkester var plassert midt i den låtbaserte, semi-kommersiell black metalen. Musikken var fengende, men også kompleks og innholdsrik. Det var langt til den rå og primitive enden av black metal. Det var fellesnevnere, men mest i tone og ånd – og i vokalen da den la seg i den skrikende enden.

Steinar Sverd Johnsen var den dominerende musikeren på platen, og var «overalt» med sine piano og keyboards. Gitarene spilte en birolle, med kun enkelte soloer og ellers rytmespill i dypet av lydbildet. Hellhammers trommespill var nyansert og subtilt. Vokalen varierte fra stygge skrik til growling og videre til ren vokal. Garm leverte den rene sangen i en pompøs, «høyreist» stil som ga uttrykket et gotisk tilsnitt. Tempoet varierte fra galopperende driv til dvelende passasjer. Det låt mektig og oppslukende, men samtidig ganske inviterende – også for ører som ikke var vant til black metal. Arcturus fenget på sjeldent vis og kunne, med litt godvilje, passe inn i en utvidet definisjon av progressiv metal. Bandet hentet navnet sitt fra stjernen Arcturus, kjent for å skinne ekstra sterkt og ha et helt spesielt lys. Helheten var usedvanlig filmatisk, lik lydsporet til et voldsomt eventyr i det aller største formatet. Det ble likevel aldri hult pompøst. Arcturus holdt seg på rett side av streken. Det skyldtes ikke minst Garm, som red musikken som en yppersteprest – vekselsvis hjemme på den lyse og den mørke siden. Han var allerede på dette tidspunktet en unik vokalist, som kunne frembringe stemninger av lys og skygge, melankoli og sinne.

Aspera Hiems Symfonia inneholdt flere uvanlige og overraskende elementer, som baklengsvokal, sære arrangementer og spesiell vokalbruk. Dette var elementer bandet skulle utvikle videre på de kommende platene, som viste en enda mer ekspressiv og original gruppe.

Rating: 8/10