Arcturus – La Masquerade Infernale (Misanthropy Records cd, 1997)

1) Master of Disguise; 2) Ad Astra; 3) The Chaos Path; 4) La Masquerade Infernale; 5) Alone; 6) The Throne of Tragedy; 7) Painting My Horror; 8) Of Nails and Sinners

Hvordan i all verden skal man innlede en omtale av La Masquerade Infernale? Dette er, i all oppriktighet, et unikt stykke musikk – et album som løftet seg suverent over alle sjangergrenser og beskrivelser. Arcturus’ andre plate var et fryktløst sprang inn i det totalt ukjente, og mot alle odds landet de fem musikerne på beina. Bare dét var en bragd verdt å merke seg, særlig med tanke på at Kristoffer Rygg kun var 20 år gammel da innspillingen startet.

La Masquerade Infernale ble spilt inn i det nyetablerte Jester Studio mellom desember 1996 og mai 1997. Studioet ble drevet av Rygg selv, og året etter etablerte han også plateselskapet Jester Records. Første utgivelse ble Ulvers banebrytende Themes From William Blake’s The Marriage of Heaven And Hell, som – i likhet med La Masquerade Infernale – markerte at Rygg var i ferd med å forlate black metal.

Arcturus bestod av de samme medlemmene som på debuten, med unntak av at gitarist Carl August Tidemann var erstattet av Knut Magne Valle. Tidemann dukket likevel opp med gitarbidrag på to låter. I tillegg bidro en rekke gjestemusikere med cello, bratsj, fiolin, kontrabass, kornett og fløyte. Simon Hestnæs var også med, med solosang på The Chaos Path og kor på to andre spor. Hestnæs, som først gjorde seg bemerket i Lamented Souls, dukket senere opp i både Borknagar og Dimmu Borgir, og tok over som vokalist i Arcturus i 2003.

Der debutalbumets tekster kretset rundt vinter, natur og forgagne tider, var det en mørkere og mer teatralsk verden som ble fremkalt på La Masquerade Infernale. Det var talende at Alone henter teksten fra et dikt av Edgar Allan Poe, tekstuniverset dreid rundt menneskesinnets skyggesider, galskap og eksistensiell uro, med et sterkt Faust-inspirert preg: en dans med mørke krefter, presentert som et manisk og forførende teater.

Kristoffer Ryggs (aka Garm) vokal var både pompøs og suggererende, både syngende og snakkesyngende, med en gammelmodig britisk aksent som malte bilder av tåkelagte smug i victoriatidens London. På tre låter ble han supplert av Hestnæs, viss lyse, skingrende stemme tilfører musikken en ekstra dimensjon av uhygge og dramatikk. Den symfoniske black metal-stilen fra Aspera Hiems Symfonia var i stor grad lagt vekk. Der forgjengeren hadde en viss melodisk klarhet og storhet i uttrykket, var La Masquerade Infernale en mer kompleks og forvirrende affære. Musikken var fortsatt mørk, men nå utforsket bandet et bredere uttrykksregister: klassiske elementer, progressiv rock, industri, drypp av drum ’n’ bass og moderne elektronisk musikk ble flettet inn i en avantgarde-metal-hybrid med et tydelig filmatisk preg. Det var en potent blanding som lett kunne kollapset under vekten av egne ambisjoner. Og ja, de første gjennomlyttingene var forvirrende. Stemmer, stemninger og instrumenter fløy i alle retninger, og man satt igjen som et spørsmålstegn. Etter noen runder i spilleren begynte imidlertid brikkene å falle på plass. Enkelte dager kunne man tenke at La Masquerade Infernale var lettere å bli imponert av enn å bli glad i, noe som var et resultat av den teatralske, kaotiske innpakningen. Men for den som faktisk ga seg hen, åpnet det seg et univers av rikdom og dybde.

Bryter du gjennom panseret av jern og fløyel, finner du en tidløs klassiker. Et album uten fotfeste i noen bestemt epoke, og uten et snev av ønske om å være tidsriktig. Nesten 30 år senere føles La Masquerade Infernale fortsatt like relevant og like utenfor tiden – og det vil platen antakeligvis alltid gjøre.

Rating: 9/10