Frank Zappa – Joe’s Garage Act I (Zappa Records LP, 1979)

1) The Central Scrutinizer; 2) Joe’s Garage; 3) Catholic Girls; 4) Crew Slut; 5) Fembot In A Wet T-Shirt; 6) On The Bus; 7) Why Does It Hurt When I Pee; 8) Lucille Has Messed My Mind Up; 9) Scrutinizer Postlude

Frank Zappa – Joe’s Garage Act II & III (Zappa Records 2LP, 1979)

1) A Token Of My Extreme; 2) Stick It Out; 3) Sy Borg; 4) Dong Work For Yuda; 5) Keep It Greasey; 6) Outside Now; 7) He Used To Cut The Grass; 8) Packard Goose; 9) Watermelon In Easter Hay; 10) A Little Green Rosetta

Suksessen med dobbelt-LP-en Sheik Yerbouti ble fulgt opp med trippel-LP-en Joe’s Garage. Albumet ble utgitt både i to deler og som en boks med alle tre platene, men var ett sammenhengende album – en rockeopera, faktisk. Joe’s Garage fortalte historien om Joe fra Canoga Park, i tre akter fordelt på seks platesider. Innledningsvis spiller Joe i et garasjerockband, før det sakte, men sikkert går galt. Overvåkingssamfunnet han er en del av, sørger til slutt for at han blir fengslet, og når han omsider blir sluppet ut, er musikk blitt forbudt og alle musikere forsvunnet. Joe har gått mentalt til grunne og ender historien som gal. På veien dit tar Zappa lytteren med inn i et univers preget av løsslupne katolske jenter, våte t-skjorte-konkurranser, en råtten musikkindustri, dypt tvilsomme religiøse sekter (Ron L. Hubbard nevnes eksplisitt), robotassistert sexliv, homofili i fengsel og diverse fetisjer.

Ifølge Zappa handlet Joe’s Garage om overvåkning, ytringsfrihet, politiske systemers potensielle faenskap – og ikke minst amerikanernes anstrengte og, ifølge Zappa, forknytte forhold til å snakke om sex. Historien ble fortalt av The Central Scrutinizer, spilt av Zappa selv, som gjennom diverse innslag underveis bandt sangene og «operaen» sammen. Hovedrollen som Joe ble sunget av Ike Willis – den beste vokalisten Zappa noen gang samarbeidet med, ved siden av Captain Beefheart. I dette universet sparte ikke Zappa på perversitetene og griseriet, men han klarte stort sett å gjøre det med både humør og humor – selv om han iblant falt ned i det infantile (Crew Slut, Sy Borg), og historien ikke var et genialt narrativ. Likevel skal det ikke underslås at Zappas engasjement virket ekte, særlig i spørsmål om ytringsfrihet og kunstneres rett til å uttrykke seg. Dette engasjementet skulle komme enda tydeligere til uttrykk utover på åttitallet, da han gikk til frontalangrep på senatorfruene som ønsket å innføre sensur i populærmusikken. For Zappa var Music The Best, og den måtte få leve fritt.

Store deler av materialet på Joe’s Garage hadde blitt fremført på konserter i årene forut for utgivelsen. Enkelte av låtene kunne spores flere år tilbake, men ble forvandlet til det ugjenkjennelige på Joe’s Garage. Zappa uttrykte at han sjelden klarte å slå seg løs på gitar i studio, og alle gitarsoloene – med ett unntak – var hentet fra konserter. Teknikken med å plassere en gitarsolo fra ett musikkstykke inn i et annet kalte han Xenochrony. Resten av musikken ble i hovedsak spilt inn våren og tidlig sommer 1979 i Village Recorders Studio i Hollywood – det samme studioet hvor Steely Dan noen år tidligere spilte inn mesterverket Aja. Bandet Zappa hadde med seg, sto ikke tilbake for det. Her var nevnte Ike Willis (vokal), Warren Cuccurullo (rytmegitar), Denny Walley (slidegitar), Peter Wolf og Tommy Mars (begge keyboards), Arthur Barrow og Patrick O’Hearn (begge bass), Ed Mann (perkusjon), samt vokalister og blåsere. Og selve rosinen i pølsa: trommeslager Vinnie Colaiuta. Han var en av tidens fremste trommeslagere, og hans arbeid på Joe’s Garage var uten sidestykke. Hans unike rytmikk og komplekse spill løftet albumet, og det var liten tvil om at Zappas komposisjoner og gitarspill, Willis’ vokal og Colaiutas trommer var de avgjørende faktorene for albumets suksess, og gjorde det lett å se gjennom fingrene med det tynne plottet og de tidvis barnslige tekstene.

Joe’s Garage var delt inn i Act I og Act II & III. Act I (Joe’s Exploits/Sex and Side Gigs) inneholdt det mest poporienterte materialet, med relativt korte låter. Act II (The Closet/Prison) beveget seg i retning av jazzrock og improvisasjon, før Zappa og kompani virkelig strakk seg ut i Act III (Dystopian Society/Imaginary Guitar Notes) med fire låter med rundt ti minutters lengde hver. Musikalsk tok Joe’s Garage med seg mye av formspråket fra Sheik Yerbouti, men lente seg mer mot jazzrock og prog. Dette kom til uttrykk i komplekse komposisjoner med stadige taktskifter og lange soli, hvor Zappas bidrag ofte var improvisert. Mye av musikken ble til gjennom jams i studio som deretter ble formet og bearbeidet til ferdige låter.

Act I inneholdt flere glitrende popøyeblikk. Tittelsporet var et varmt og nostalgisk stykke rock, med såpass appell til nordmenn at Act I nådde førsteplass på VG-lista. Lucille Has Messed My Mind Up ble opprinnelig skrevet av Zappa for Jeff Simmons’ album i 1969, som Zappa selv produserte og ga ut på Straight/Bizarre. På Joe’s Garage ble den gjort i reggaetakt, med Willis’ sedvanlig sjelfulle vokal, og resultatet var overraskende vellykket. Crew Slut var en herlig, effektiv boogie – så rytmisk diggbar at det nesten var mulig å overse den kvinnehatende teksten.

Det soleklare høydepunktet på Act II & III var Watermelon in Easter Hay, med den eneste gitarsoloen Zappa spilte inn i studio under innspillingen. Denne motbeviste myten om at han ikke klarte å «tenne» i studio. Watermelon in Easter Hay var et av de mest rørende øyeblikkene i Zappas karriere – en lang, rolig sak der soloen strakk seg gjennom hele stykket, etter at The Central Scrutinizera introdusjon. Den fikk følge av den like nedstrippede He Used to Cut the Grass, med Willis i front i starten, før Zappas gitar og en hviskende Scrutinizer blandet seg inn. Og ikke glem den like sløye – og vakre – Outside Now, med Willis, Zappa og ikke minst geniet Colaiuta i hovedrollene. De rolige, meditative sekvensene mot slutten av operaen var en befrielse etter den intense funkjazzen i Keep It Greasy, den absurde popen (med spark til scientologien) i A Token of My Extreme, pervo-reggae i Sy Borg – der sexroboten kortslutter etter en dose «golden shower» – og ikke minst problemene med «tissefanten» i Why Does It Hurt When I Pee.

Rating: Joe’s Garage Act I: 8,5/10

Rating Joe’s Garage Act II & III: 9/10