Arcturus – The Sham Mirrors (Ad Astra Enterprises cd, 2002)

1) Kinetic; 2) Nightmare Heaven; 3) Ad Absurdum; 4) Collapse Generation; 5) Star-Crossed; 6) Radical Cut; 7) For To End Yet Again

Welcome

this transmission

from a fallen star

Light has departed

from this black sun

But please put us on

to bring darkness down

from your head and home

Med The Sham Mirrors tok Arcturus steget fra operascenens absurde og perverse mørke ut i verdensrommet – hvorfra det skulle vise seg vanskelig å finne veien hjem. Det eneste man kunne være rimelig trygg på idet plasten ble revet av et nytt Arcturus-album, var at musikalske overraskelser ventet. De tre foregående utgivelsene (om man regner med Disguised Masters) hadde vært vilt forskjellige – fra debuten, et tidlig eksempel på symfonisk black metal, til La Masquerade Infernale og det dypt originale uttrykket som knapt lot seg klassifisere, og videre til Disguised Masters, en rekonstruksjon og «filmatisering» av tidligere materiale.

The Sham Mirrors tok nye steg ut i det ukjente, selv om det denne gangen var mulig å gjenkjenne bandets signatur. Det skyldtes Garms stemme og Steinar Sverd Johnsens karakteristiske vendinger og originale grep i låtene. Borte var de teatralske virkemidlene og stemningene fra La Masquerade Infernale. The Sham Mirrors hadde en dypere forankring i metal, med solide rytmer, uten noen gang å falle i fire-flate-fellen, og med gitarer man måtte tilbake til debuten for å finne maken til. Likevel var det på ingen måte et tradisjonelt metalalbum Arcturus leverte denne gangen heller. Låtene var fortsatt tungt dominert av Sverd Johnsens keyboards og elektronikk, som både drev og fylte ut lydbildet.

Tekstene var abstrakte, angstfylte og marerittaktige refleksjoner, med alt fra Bin Laden-referanser til mørket i verdensrommet – alt smaksatt med en besk science fiction-tone (omslaget viste blant annet deler av romskipet Apollo). Satan var ikke lenger en sentral figur i Arcturus’ univers. Tekstene og Garms vokal kledde den saftige og fortsatt dramatisk pompøse musikken perfekt, i en form for moderne rock skapt ut av symfonisk black metal-ribbein.

Selv om musikken var mer metallisk enn på en stund, var det fortsatt god plass til temposkift og overraskende partier. Star-Crossed åpnet med en lang, klassisk-romantisk pianoinnledning, mens synthslynger og elektroniske effekter suste rundt både pianist og lytter. Kinetic hadde klassisk-inspirerte brudd og variasjoner, Nightmare Heaven gikk fra symfonisk black metal til grøtete og rusten industriell trip hop, og i den dramatiske Radical Cut dukket Ihsahn fra Emperor opp som gjestevokalist. Det ti minutter lange avslutningssporet For to End Yet Again hadde et stille, faretruende synth- og strykeparti midtveis som understreket albumets filmatiske ambisjoner. Det var også verdt å merke seg trompetist Mathias Eicks bidrag på Ad Absurdum, Collapse Generation og Radical Cut, som ga platen en ytterligere dimensjon av klang og farge.

Det var med andre ord ingen mangel på variasjon, men det som først og fremst gjorde The Sham Mirrors til et så glimrende album var Sverd Johnsens evne til å komponere både vakre og varige låter i progressiv metal-stil, Garms vokal – kanskje den beste han hadde prestert til da i karrieren, inkludert innsatsen i Ulver og Borknagar – og ikke minst bandets evne til å arrangere. Arcturus hadde en sjelden evne til å skape stemninger som var både tiltrekkende og skremmende, og som lokket lytteren inn i deres univers.

Rating: 8,5/10