Paul Buchanan – Mid Air (Newsroom Records LP, 2012)

1) Mid Air; 2) Half the World; 3) Cars in the Garden; 4) Newsroom; 5) I Remember You; 6) Buy a Motor Car; 7) Wedding Party; 8) Two Children; 9) Summer’s on Its Way; 10) My True Country; 11) A Movie Magazine; 12) Tuesday; 13) Fin de siècle; 14) After Dark

Den lange og slitsomme prosessen med innspillingen av High gikk utover foholdet mellom de tre medlemmene i The Blue Nile. De hadde brukt det meste av tid og krefter på å få ferdig det de hadde begynt på, mot slutten like mye for å få et ferdig produkt som for å skape noe sammen. Etter at platen omsider kom ut, trakk Paul Joseph Moore seg unna de to andre. Han ville ikke være med på den planlagte turneen, og all kontakt med de andre medlemmene opphørte etter sigende fra dette tidspunktet. Dermed var i realiteten historien om The Blue Nile over. Buchanan og Bell dro på turné under overskriften Paul Buchanan synger sanger av The Blue Nile, da de ikke ville opptre som The Blue Nile uten Moore til stede.

Buchanan fikk med tiden en forespørsel fra Shirley Manson – vokalist i Garbage og landsmann av Buchanan – om å skrive låter til hennes planlagte soloalbum. Dette prosjektet rant ut i sanden, men det satte Buchanan i gang med låtskriving igjen – en prosess som endte med utgivelsen av hans første og så langt eneste soloalbum, Mid Air, i 2012. Han spilte inn musikken mer eller mindre alene. De 14 låtene, hvorav én var instrumental, nøyde seg med vokal og piano, samt litt atmosfærisk krydder – en trompet her, litt synthesizer der. Sangene var korte, mellom to og tre minutter, og platen var unnagjort på 36 minutter. Både tekstene og melodiene var skissepregede, uten å føles ufullstendige, tvert imot. Tekstene var ordknappe, og det var lite å finne av tradisjonelle strukturer med vers og refreng, uten at Mid Air var noe annet enn utpreget melodiøs – på sitt skakke og stillfarne vis. Det var knapt én omtale som ikke poengterte at dette var en nattplate; et stykke musikk for ro og ettertanke. Innercoveret underbygget denne forestillingen, med et bilde av vinduer med lys i et leilighetskompleks nattetid. På den andre siden var det et svart-hvitt, dust fotografi av en ubarbert Buchanan, som så ut til å være fanget i blåtimen. Tekstene kretset rundt tosomhet og dens utfordringer, noe som også ble understreket av omslaget, hvor en tom, blå dress hang i løse luften – og, hvis man så nøyere etter, en lys kjole svevde i bakgrunnen.

Mid Air var et album ute av tid og rom. Den kunne vært laget når som helst etter 1950, og hadde ingenting med “rock” å gjøre. Albumet hadde fellestrekk med de reneste og mørkeste stilstudiene til folk som Sinatra (In the Wee Small Hours), Cohen (Songs from a Room) og Waits (Small Change), men det var også forskjeller, særlig i det at Buchanan beveget seg et godt stykke unna tradisjonelle låtstrukturer. Mid Air hadde en smak av ambient, slik Eno skapte stilen mot slutten av syttitallet. Men i motsetning til Enos utforskninger var Mid Air sangbasert. Det var likevel noe med det løse, gjentagende og pianobaserte som sendte tankene i den retningen.

Bildet som festet seg på netthinnen var av Buchanan alene ved pianoet i skumringen, småpratende med seg selv over forsiktige, men vakre, melodiøse løp, uten noen gang å falle for fristelsen til å løse musikken opp i enkle refrenger. Han nøyde seg i så måte med å gjenta enkelte tekstlinjer, som i Buy A Motorcar og Two Children. Mid Air var en drøy halvtimes vandring i ettertenksomhetens bakgater, med knappe, lavmælte betraktninger om levd liv, tosomhet, ensomhet og familie. Tekstene var øyeblikksbilder – som tanker fanget i spranget. Platen var i begynnelsen vanskelig å gripe i sin nesten-stillhet og skjøre, skissepregede atmosfære, sammenlignet med The Blue Niles plater, som hadde en annen umiddelbarhet gjennom sine fengende melodier og arrangementer. Mid Air krevde tid, men åpnet seg etter hvert, da tekstbrokker og øyeblikk av stor musikalsk skjønnhet – særlig gjennom vokalmelodiene – festet seg. Dessuten var Buchanans stemme og frasering lett gjenkjennelig, og ga en forankring i The Blue Niles univers, som platens lyrikk opplevdes som en naturlig fortsettelse av. Det var mye av samme ånd over for eksempel Hats og Mid Air, selv om sistnevnte var langt mer minimalistisk i formen. Etter at tittelsporet hadde satt stemningen innledningsvis, ga Mid Air ingen følelse av start, midtparti eller avslutning. Låtene fløt i hverandre – noe som åpenbart var intensjonen – og man kunne sette stiften hvor som helst og bli trukket inn i platens særegne verden.

Resultatet var en usedvanlig vellykket utforsking av atmosfære og dybde – gjort på originalt vis og med stort mot, i det å våge å holde seg til et stille uttrykk hele veien. Det ga albumet en formfullendthet som gjorde det ekstra godt å dykke ned i Buchanans verden.

Rating: 8/10