Focus – Hamburger Concerto (Imperial LP, 1974)

1) Delitæ Musicæ; 2) Harem Scarem; 3) La Cathedrale de Strasbourg; 4) Birth; 5) Hamburger Concerto

Colin Allen var et overraskende valg som ny trommeslager etter Pierre van der Linden. Allen hadde vært med i bandet til Zoot Money midt på sekstitallet og senere spilt med blant andre Stone The Crows og Brian Auger & The Trinity og Ellis, band som holdt seg mer i blueslandskapet enn det Focus gjorde. Ifølge Mike Vernon var det hans forslag at Focus burde satse på Allen, men van Leer husket det annerledes. Uansett var Allen en stor fan av Focus og en solid trommeslager, som på ingen måte gjorde seg sammen med de flinke nederlandske musikerne. Allen kom med i bandet akkurat i tide til å bli med på deres andre USA-turné, der de hadde premiere på et nytt, langt stykke de hadde jobbet med under de avbrutte innspillingene året før. Etter turneen var det klart or innspilling av et nytt album.

Hamburger Concerto ble spilt inn i London de første månedene i 1974, som vanlig med Mike Vernon som produsent. Albumet var i samme stil som de to klassiske forgjengerne, med inspirasjon fra europeisk klassisk musikk, middelalderballader og moderne rock. Denne gangen var andelen rock mer dominerende, særlig i Akkermans lange, slepende gitartoner. Colin Allen var også en mer kontant trommeslager enn van der Linden. Likevel var Hamburger Concerto først og fremst et typisk Focus-album, og et glimrende et sådant, faktisk på høyde med de to forgjengerne. Det ga Focus en prominent plass i historien om progressiv rock, med tre klassiske album på rad.

I likhet med Focus II bestod Hamburger Concerto av en side med kortere spor og en side lang låt. Albumet åpnet med snutten Delitæ Musicæ, som var unnagjort på litt over et minutt og var et av Akkermans typiske stykker for akustisk gitar, med smak av middelalderballade. Deretter fulgte den fengende og energiske Harem Scarem, som var en åpenbar oppfølger til Hocus Pocus, med samme intense driv, komplekse taktskifter og temposkift, og en dose av van Leers vokalise – denne gangen bygd rundt gryntende «yeah, yeah, yeahs», uten at det låt cheesy eller tilgjort. Vokalisen var mindre dominerende enn på Hocus Pocus, og ga plass til hektende piano og lindrende fløyte. Det var et stykke utsøkt progressiv rock med stor appell, selv om den ikke var å se på listene andre steder enn i hjemlandet, i motsetning til Hocus Pocus, som ble en pen hit i både USA, UK og Canada.

van Leers La Cathedrale de Strasbourg begynte med dramatisk, romantisk piano og pipeorgel, som viste van Leers sans for fengende melodier som ikke ble trivielle eller melodramatiske. Etter den dramatiske innledningen falt resten av bandet inn med flott spill fra Allen, lang gitarsolo og vokal på fransk, en vokal som lå som et vagt kor i bakgrunnen. Akkermans Birth hadde noe av samme stemning innledningsvis, med van Leer på cembalo, før de banket i vei på en fet groove, drevet av Allens tunge rytmer, fløyte og ikke minst grove orgeltoner. Den hadde et hektende riff, spilt i duett mellom gitar og fløyte, før den dro seg gjennom diverse atmosfæriske skift og soli.

Tittelsporet brettet seg ut over seks satser og en spilletid på mer enn 20 minutter. Det innledende hovedtemaet var hentet fra Johannes Brahms’ Variasjoner over et tema av Haydn. Det romantiske temaet fikk en solid rock-legering, hvor det var fullt mulig å høre inspirasjonen fra den amerikanske gitaristen Joe Walsh, hvor absurd det enn hørtes ut. Det var ikke mye sannsynlig at Brahms, Haydn og Walsh skulle kunne leke sammen, men i Focus’ verden var det både mulig og vellykket. Med den «tunge» Allen i bunn og en større påvirkning fra syttitallsrock i Akkermans gitarspill, hadde «Hamburger Concerto» en mer kontant fremføring enn Eruption og de lange stykkene på Focus III, men likevel ikke mer enn at det fortsatt var et lett gjenkjennelig band som beveget seg gjennom de forskjellige satsene. Her var det plass til diverse soli, taktskifter og forskjellige stemninger. Orgel, fløyte og gitar fikk som vanlig alle sin tildelte tid i rampelyset. Stykket var kanskje ikke like komplekst som Eruption, men var like inspirert på sitt majestetiske vis.

Rating: 9/10