Chuck Berry – St. Louis To Liverpool (Chess LP, 1964)

1) Little Marie; 2) Our Little Rendezvous; 3) No Particular Place to Go; 4) You Two; 5) Promised Land; 6) You Never Can Tell; 7) Go Bobby Soxer; 8) Things I Used to Do; 9) Liverpool Drive; 10) Night Beat; 11) Merry Christmas Baby; 12) Brenda Lee

1964 og 1965 ble gode år for Berry, på tross av at mange hadde avskrevet ham etter at han ble idømt fengselsstraff. Han fikk drahjelp av unge artister fra England som gjorde sangene hans populære på nytt. Også i USA, gjennom The Beach Boys, opplevde han fornyet interesse. Han benyttet oppmerksomheten til å gi ut en rekke singler og flere album, og interessen for konsertene hans holdt seg godt. Særlig i England var de begeistret for det meste Berry foretok seg.

I løpet av 1964 hadde Berry fem hits, hvorav Nadine (23. plass), No Particular Place to Go (10. plass) og You Never Can Tell (14. plass) ble store slagere i USA. Han gjorde det også bra i Storbritannia, hvor særlig No Particular Place to Go gjorde det godt med en 3. plass. Suksessen dabbet av utover året, men både Little Marie og Promised Land snek seg inn på topp 50 hjemme i USA. Alle singlene, med unntak av Nadine, ble tatt med på St. Louis To Liverpool, og albumet var dermed i hovedsak en oppsummering av tidligere utgitte sanger, med noen nye spor i tillegg. Berry benyttet seg av mange av de samme musikerne han hadde brukt tidligere, blant andre Willie Dixon, Johnnie Johnson og Lafayette Leake.

Berrys comeback var vel fortjent. Han hadde ikke mistet verken evnen til å komponere rock & roll av beste kaliber eller energien til å fremføre dem. No Particular Place to Go, You Never Can Tell og Promised Land var alle på høyde med det beste han noen gang hadde gjort og skrev seg rett inn i den definitive rock & roll-kanonen – og det seks år etter at mange mente rock & roll hadde avgått ved døden. No Particular Place to Go hadde riktignok omtrent samme komp som School Days, men svingte som bare det og hadde en fornøyelig tekst om et kjærestepar som skulle gå en tur, men måtte gi tapt for bilens setebelte, som de ikke fikk løs. Det var en humørfylt «protest» mot innføringen av setebelter i amerikanske biler.

You Never Can Tell skrev Berry mens han satt i fengsel. Her viste han at evnen til historiefortelling var intakt, med fortellingen om tenåringene som giftet seg og hva som skjedde videre. Den ble drevet av Johnnie Johnsons piano og lystige saksofon, og hadde en avslappet og trivelig tone. Sangen ble omfavnet av mange artister, og særlig Emmylou Harris fikk stor suksess med den på countrylistene i 1977, etter at hun hadde tatt den med på klassikeren Luxury Liner. På Promised Land benyttet Berry seg av en gammel amerikansk folkemelodi (The Great Rock Island Route, også kjent som Wabash Cannonball). Resultatet var en heit rocker med en tekst der protagonisten reiser fra by til by for å finne det lovede landet. Det var en av Berrys beste låter, som Elvis Presley gjorde en formidabel versjon av og som ga ham en av hans sene slagere.

Lou Baxter og Johnny Moores Merry Christmas Baby fra 1947 var opprinnelig en liten hit for Berry allerede i 1958 og ble hentet frem igjen til St. Louis to Liverpool. Den sløye bluesen ble godt ivaretatt. Både den og Things I Used to Do viste at han fortsatt hadde sans for ren blues. Sistnevnte låt ble en stor hit for Guitar Slim og forble hans for evig og alltid, men Berrys versjon var slett ikke verst. Også den instrumentale Night Beat snublet seg frem i bluesland, mens You Two nærmet seg easy listening-jazz.

Berry holdt ellers temperaturen oppe med de glimrende rock & roll-låtene Brenda Lee (B-side til You Never Can Tell), den singelutgitte Little Marie, Our Little Rendezvous, Go Bobby Soxer og instrumentale Liverpool Drive, som alle bidro til at St. Louis to Liverpool ble et av Berrys definitive album.

Rating: 9/10