Frank Zappa – The Man From Utopia (Barkin Pumpkin LP, 1983)

1) Cocaine Decisions; 2) The Dangerous Kitchen; 3) Tink Walks Amok; 4) The Radio Is Broken; 5) Moggio; 6) The Man From Utopia Meets Mary Lou; 7) Sex; Stick Together; 8) SEX; 9) The Jazz Discharge Party Hats; 10) We Are Not Alone

The Man From Utopia var nok et album der Zappa kombinerte konsert- og studioopptak. Opptakene stammet fra perioden mellom oktober 1980 og oktober 1982 og inkluderte mange av de samme musikerne som på de foregående platene. Steve Vai var fortsatt hjertelig til stede med sine «impossible guitar parts», og Tommy Mars og Bobby Martin var på plass bak tangentene. På to spor dukket også Vinnie Colaiuta opp. Ray White, Roy Estrada, Bob Harris og Ike Willis bidro med vokal og annet, mens Chad Wackerman og Scott Thunes utgjorde rytmeseksjonen på mesteparten av platen.

Tegningen på forsiden viste en muskuløs Zappa som knuste gitarhalsen med den ene hånden, mens han slo desperat etter mygg med en fluefanger i den andre. Illustrasjonen refererte til en hendelse i Italia i 1982, hvor bandet ble «overfalt» av mygg under en konsert. Det mest underholdende var likevel at den usedvanlig magre og smalbygde Zappa fremstod som en slags superhelt – eller kanskje superskurk?

The Man From Utopia bestod av ti korte spor, gjort unna på 36 minutter. Innholdet var variert, med noen instrumentaler, noen typiske Zappa-sanger for perioden, en doo wop-cover, og tre spor hvor Zappa benyttet sprechstimme. Sprechgesang og sprechstimme ble utviklet av tyske komponister med røtter i Wagners operaer, der snakkesang ble brukt som dramatisk virkemiddel. Zappa gjorde sin egen vri på teknikken i The Radio Is Broken, The Dangerous Kitchen og The Jazz Discharge Party Hats. De semiimproviserte tekstene ble snakkesunget med stor innlevelse, der han tok i bruk hele stemmeregisteret sitt. Bandet fulgte Zappas stemmebruk og fortelling, og gjorde disse sporene til fornøyelig musikalsk underholdning. The Radio Is Broken handlet om å være fortapt i kosmos, mens The Dangerous Kitchen tok for seg et skrekkelig grisete kjøkken på humoristisk vis. På The Jazz Discharge Party Hats falt han dessverre tilbake til pubertalt prat om sniffing på dametruser. Man kunne kanskje forvente mer av en mann som hadde passert 40.

Zappa fikk også kritikk for teksten i SEX, der han proklamerte at «the bigger the cushion, the better the pushin». Med andre ord: jo tyngre dama var, jo bedre var sexen. Musikalsk la sangen seg i forlengelsen av rockelåtene fra You Are What You Is og Ship Arriving Too Late to Save a Drowning Witch, med innslag av reggae. Reggae lå også i bunnen på Stick Together, som svingte godt og nøt godt av Ike Willis’ sjelfulle vokal i koret. I teksten understreket Zappa at man måtte holde sammen, men passe seg for korrupte fagforeninger. Hva han egentlig mente, var åpent for tolkning. Han traff bedre med den skarpe Cocaine Decisions, der både tekst og musikk holdt høyt nivå. Teksten var en underholdende og ramsalt kritikk av forretningsfolk som tok beslutninger med «snø i nesa». Et klart høydepunkt.

Tittelen på albumet var hentet fra doo wop-låta The Man From Utopia, skrevet av Don og Doris Wood på 50-tallet. Zappa satte den sammen med Obie Jesses Mary Lou til et trivelig lite medley som nok en gang demonstrerte hans forkjærlighet for denne sjangeren. Instrumentalene Tink Walks Amok, We Are Not Alone og Moggio var alle typiske blandinger av fusion og rock, med en skvett moderne klassisk. Særlig We Are Not Alone var forseggjort, og burde ha blitt jobbet ut til noe mer enn tre minutter.

Rating: 7/10