Focus – Mother Focus (Polydor LP, 1975)

1) Mother Focus; 2) I Need a Bathroom; 3) Bennie Helder; 4) Soft Vanilla; 5) Hard Vanilla; 6) Tropic Bird; 7) Focus IV; 8) Someone’s Crying … What?; 9) All Together … Oh, That!; 10) No Hang Ups; 11) My Sweetheart; 12) Father Bach

Etter Hamburger Concerto var det slutt på samarbeidet mellom Focus og Mike Vernon. Det ble også flere endringer. Trommeslager Colin Allen sluttet i februar 1975. Hans siste innsats var noen konserter i Spania og innspillingen av låten No Hang Ups i januar samme år. Sangen, som var skrevet av Paul Stoppelman, hadde vært en del av konsertrepertoaret siden sommeren 1974 og ble med på bandets femte studioalbum, Mother Focus, som kom ut i oktober 1975. Med Allen ute av bildet var det amerikaneren David Kemper som tok over trommene.

Focus hadde en klassisk platekontrakt med krav om ett album i året. I 1975 hadde de begynt å henge etter. Det manglet på både motivasjon og nytt materiale. Både Jan Akkerman og Thijs van Leer hadde parallelt satset på solokarrierer, hvor de gjerne prioriterte det beste materialet sitt. I tillegg hadde forholdet mellom de to surnet. Akkerman mislikte retningen musikken tok, og havnet i stadig konflikt med van Leer og bassist Bert Ruiter. Sistnevnte ønsket å trekke musikken i retning av amerikansk-inspirert fusion, noe Akkerman motsatte seg. Og basert på resultatet som åpenbarte seg på Mother Focus, var det ikke vanskelig å forstå hans frustrasjon.

Mother Focus hadde lite til felles med det Focus hadde levert tidligere. Det meste av oppfinnsomhet og utforskertrang var forlatt til fordel for en lett og glinsende blanding av fusion og pop. Musikken var blottet for særpreg, og uten forkunnskap ville det vært vanskelig å høre hvem som stod bak. Fusion-sjangeren var generelt preget av utmattelse og idétørke på denne tiden, langt unna den fyrige og nyskapende stilen fra tidlig på 70-tallet – selv om det fortsatt fantes unntak. Focus tilhørte ikke dem. De 12 låtene (ingen over fire minutter) la seg et sted mellom tannløs flinkisjazz, ren heismusikk og polert pop. Her var det lite annet enn vandringer i polerte, melodramatiske og sentimentale landskap, uten spor av musikalsk spenning eller energi.

Bassist Bert Ruiter bidro med fire låter, noe som ikke akkurat hevet nivået – snarere tvert imot. Han stod bak fire av seks spor på side én og bidro også til tittelsporet. Soft Vanilla, Hard Vanilla og Tropic Bird var knapt til å forsvare, med en påfallende mangel på karakter; ren heismusikk, rett og slett. I Need a Bathroom, hadde i det minste et funky driv og småfrekk gitar fra Akkerman, og ble ikke helt ødelagt av en idiotisk tekst. Best på side én var Mother Focus, som inneholdt noen typiske vendinger fra van Leer og Akkerman, med stilig bruk av talkbox og van Leers karakteristiske vokalise.

Side to var dominert av Akkermans fire bidrag, hvorav to var skrevet sammen med van Leer. Han hadde mer å komme med enn Ruiter, men nådde ikke tidligere høyder. Gitaren hans var naturligvis til stede og var et klart pluss, men ikke nok til å løfte låtene tilstrekkelig, selv om Someone’s Crying… What! hadde en kontemplativ ro, og All Together var sommerlig lys og lett uten å bli banal.

Samarbeidet med van Leer på Focus IV nådde ikke opp til tidligere bravader. No Hang Ups, klarte heller ikke å løfte seg over det trivielle. På My Sweetheart nærmet de seg disco, og resultatet ble enda magrere enn Ruiters svakeste øyeblikk.

Helt til slutt lå Father Bach, en halvannet minutts snutt fra van Leer, basert på Matteus- pasjonen av den store mesteren. Den avrundet et sørgelig album.

Rating: 4/10