Frank Zappa – Baby Snakes (Barking Pumpkin LP, 1983)

1) Intro Rap; 2) Baby Snakes; 3) Titties ‘N’ Beer; 4) The Black Page #2; 5) Jones Crusher; 6) Disco Boy; 7) Dinah Moe Humm; 8) Punky’s Whips

Frank Zappa var en utforskende og nysgjerrig artist, som ikke nøyde seg med rock og fusion. Han gjorde gjentatte forsøk på å spille inn musikk med symfoniorkester, hadde ambisjoner om firedoble album som skulle romme alle hans musikalske interesser og han ville lage film. De fleste av prosjektene utenfor allfarvei viste seg vanskelige å realisere, og endte ofte opp med en halvfornøyd eller direkte misfornøyd Zappa. Han ga som regel omverdenen skylden, enten det var plateselskaper (særlig Warner) som ikke skjønte hva han drev med, klassisk skolerte musikere som ikke tok ham på alvor, eller filminvestorer som ikke forstod hva de gikk glipp av. Zappa hadde utvilsomt gode poenger i mange av tilfellene, men han var nok også i overkant optimistisk med tanke på hva som faktisk lot seg gjennomføre. Likevel ga han sjelden opp, og flere av prosjektene ble etter hvert realisert – riktignok ofte i en litt annen form enn han opprinnelig hadde sett for seg.

Baby Snakes var et godt eksempel på prøvelsene Zappa måtte gjennom. Filmen bestod av konsertopptak, scener fra backstage og Bruce Bickfords originale leireanimasjon. Opptakene av Zappa og bandet ble gjort under konserter i The Palladium i New York i oktober 1977. Han slet med å finne et selskap som ville distribuere filmen, som ble vurdert som altfor lang med sine nesten tre timer, og i tillegg kom noen år for sent til å fange det brede kinopublikummet. Skeptikerne hadde nok rett – tiden for de store konsertfilmene var mer eller mindre over etter The Last Waltz av The Band, som kom på kino i april 1978. Zappa endte derfor opp med å distribuere filmen selv, da ikke engang en nedkortet versjon på 90 minutter vekket interesse hos distributørene. Filmen fikk premiere i New York i desember 1979, i sin opprinnelige, lange utgave.

I 1983 kom Baby Snakes ut på video, og ble fulgt av en begrenset utgivelse på picture disc med et utdrag av musikken fra filmen. Soundtracket på picture-disken var på 36 minutter, bare en liten smakebit av det Zappa og bandet leverte disse kveldene i New York. Zappa hadde med seg Terry Bozzio, Roy Estrada, Adrian Belew, Ed Mann, Patrick O’Hearn, Tommy Mars og Peter Wolf. Platen inneholdt kun tidligere uutgitte versjoner av låter, men ble likevel en liten skuffelse. For det første var det lite musikk; et dobbeltalbum med utvalgte konsertopptak hadde vært et bedre valg. Jeg har aldri vært tilhenger av Zappas teatralske innslag på plate. Det som sikkert var underholdende for publikum, fremstår på plate som langdryge monologer og dialoger med bandet og blir fort slitsom lytting. Dessverre var to kroneksempler på denne formen tatt med: Titties ‘N’ Beer og Punky’s Whips tok til sammen opp nesten 18 minutter av den beskjedne spilletiden. Titties ‘N’ Beer var for så vidt en morsom historie om Zappas forhandlinger med djevelen (spilt av Bozzio), men en tilnærmet identisk versjon fantes allerede på Zappa in New York. Det samme gjaldt Punky’s Whips, som var Bozzio og Zappas harselas med Angel-vokalisten Punky Meadows.

De resterende 18 minuttene av Baby Snakes bød på mer varig lytting. Tittelsporet, opprinnelig fra Sheik Yerbouti, var her forkortet, og var det eneste studioopptaket på plata og en strålende start. Baby Snakes er en av Zappas mest umiddelbare og energiske låter. Jones Crusher, også hentet fra Sheik Yerbouti, representerte Zappa på sitt mest hardtrockende, med formidabelt driv og smittende energi. Disco Boy, opprinnelig fra Zoot Allures, ble fremført i en raskere og mer intens versjon. Det samme gjaldt Dinah-Moe Humm fra Over-Nite Sensation, som ikke kledde det jagende tempoet like godt og fremstod som masete. The Black Page #1 og #2 var blant Zappas mest komplekse stykker. The Black Page #2 ble av enkelte omtalt som en “new age”-versjon, men det var direkte misvisende – her var det lite som minnet om new age. Det var snarere snakk om en ekstremt kompleks blanding av moderne klassisk og jazzrock.

Rating: 6,5/10