Chuck Berry – Fresh Berry’s (Chess LP, 1965)

1) It Wasn’t Me; 2) Run Joe; 3) Everyday We Rock & Roll; 4) One for My Baby (and One More for the Road); 5) Welcome Back Pretty Baby; 6) It’s My Own Business; 7) Right Off Rampart Street; 8) Vaya Con Dios; 9) Merrily We Rock & Roll; 10) My Mustang Ford; 11) Ain’t That Just Like a Woman; 12) Wee Hour Blues

juni 1966 forlot Chuck Berry Chess. Dermed var et 11 år langt samarbeid over, og på et vis markerte dette også slutten på Berrys karriere som en artist i populærmusikkens hovedstrøm. Mens mange av de han hadde inspirert, som The Beatles og The Rolling Stones, tok musikken sin i nye og spennende retninger, var Berrys tid for nyskapning forbi. Han var 39 år i 1965, og langt eldre enn de fleste andre pop- og rockestjerner på den tiden. Det forhindret ikke at Mercury Records tilbød ham en platekontrakt. Der ble han værende frem til 1970, da han returnerte til Chess.

Fresh Berry’s ble utgitt i november 1965 og var det siste albumet hans på Chess i denne omgang. Etter å ha spilt inn hoveddelen av forgjengeren i England, var han nå tilbake i Chicago. Med seg hadde han sin trofaste pianist Johnnie Johnson, noen lokale musikere og ikke minst to unge bluesentusiaster: Paul Butterfield (munnspill) og Mike Bloomfield (gitar). De to var i ferd med å slå gjennom med The Paul Butterfield Blues Band, som var amerikanernes svar på den britiske bluesbølgen som var i ferd med å eksplodere.

Gode musikere til tross – Fresh Berry’s var ikke et veldig godt album. De 12 låtene varierte velidg i kvalitet. På It Wasn’t Me, It’s My Own Business, My Mustang Ford og Ain’t That Just Like a Woman viste Berry at det fortsatt var liv i hans rock & roll-formler. De karakteristiske gitarintroene var på plass, og Butterfield og Bloomfield brakte med seg ungdommelig energi og driv. På den andre siden befant låter som Everyday We Rock & Roll og Merrily We Rock & Roll seg, som ikke hevet seg over slappe sjangerøvelser, som neppe Berry selv tok seriøst. Heller ikke hans faste karibisk-inspirerte innslag imponerte. Run Joe, opprinnelig spilt inn av Louis Jordan i 1947, var et forsøk på å gjenta suksessen med Havana Moon. Men Jordans versjon hadde langt mer sjarm og energi, og Berrys utgave ble lett å hoppe over. Det samme gjaldt hans tolkning av Vaya Con Dios, som først ble gjort kjent av Anita O’Day i 1952 og senere ble spilt inn i mange versjoner. Berrys utgave manglet nødvendig innlevelse som kunne ha gitt den nytt liv.

Han traff bedre med versjonen av One For My Baby (And One More For The Road). Berry gjorde den som en sakte og stemningsfull blues, og da kom han virkelig til sin rett. Blues var noe han behersket, noe han også viste i sløye Wee Hour Blues. I Right Off Rampart Street og Welcome Back Pretty Baby var dessverre ikke like vellykkede, og var mest eksempler på generisk blues, der han ikke maktet å løfte sangene ut av det middelmådige.

Fresh Berry’s ble altså et ujevnt album, som bar preg av en artist som balanserte mellom gamle vaner og et forsøk på å holde seg relevant. Det var glimt av den gamle storheten her, men helhetsinntrykket var preget av rutine. For lyttere som ønsket å høre Chuck Berry i fri utfoldelse med en fot i rocken og en i bluesen, inneholdt albumet fortsatt spor som var verdt tiden. Men det ble også tydelig at den musikalske pioneren som i sin tid hadde definert rock & roll, nå befant seg i en fase der flammen brant svakere, og hvor det som ble skapt oftere var et ekko av det som en gang hadde vært.

Rating: 6,5/10