The Beach Boys – Concert (Capitol LP, 1964)

1) Fun, Fun, Fun; 2) The Little Old Lady From Pasadena; 3) Little Deuce Coupe; 4) Long Tall Texan; 5) In My Room; 6) Monster Mash; 7) Let’s Go Trippin’; 8) Papa-Oom-Mow-Mow; 9) The Wanderer; 10) Hawaii; 11) Gradu­ation Day; 12) I Get Around; 13) Johnny B. Goode

Om EMI ikke ville tilsmusse The Beatles’ rykte ved å gi ut tvilsome konsertopptak, var Capitol mindre tilbakeholdne. Datidens begrensninger med opptaksutstyr og forsterkere/høyttalere – «Marshall stacks» var fortsatt en fjern drøm – hindret ikke selskapet i å gi ut Concert høsten 1964. Kommersielt sett var det et riktig trekk; platen ble The Beach Boys’ første nummer en i hjemlandet. Kunstnerisk var utbyttet derimot magert, og albumet har først og fremst verdi som et historisk dokument.

Opptakene stammet fra Memorial Auditorium i Sacramento, California, fra to konserter i henholdsvis desember 1963 og august året etter. På dette tidspunktet bestod The Beach Boys av Mike Love, Al Jardine (som hadde returnert til gruppen i 1963 og overtatt plassen til David Marks) og de tre Wilson-brødrene – Dennis, Carl og Brian. Med en Brian Wilson som ble stadig mer misstilpass både på scenen og på turné, ble Concert en sjelden anledning til å høre det tidlige The Beach Boys med Brian på scenen.

Opptakene bar tydelig preg av intense hyl fra et lidenskapelig kvinnelig publikum, som lot seg rive med av alt bandet serverte, enten det var dårlige vitser fra Mike Love eller halvhjertede coverlåter. Det var også åpenbart at opptakene hadde fått en betydelig oppussing i studio i ettertid, men ikke nok til å overdøve de evige hylene, som ødela deler av lytteopplevelsen. Det var riktignok ikke like ille som på det posthumt utgitte At The Hollywood Bowl med The Beatles, og ikke så katastrofalt som The 13th Floor Elevators’ konsertalbum, men bra var det ikke. Restaureringen førte dessuten til et lydbilde som ikke hang sammen; vokal og enkelte instrumenter hørtes tidvis ut som om de var tatt opp et helt annet sted enn der publikumshylene kom fra.

The Beach Boys var ikke like presise på scenen som i studio, noe all verdens oppretting i ettertid ikke kunne skjule. Repertoarvalget hjalp heller ikke på. Platen inneholdt mange coverlåter, riktignok sanger de ikke tidligere hadde spilt inn, men verden trengte ikke middelmådige versjoner av Johnny B. Goode (Chuck Berry), The Little Old Lady from Pasadena (Jan & Dean), Graduation Day (The Four Freshmen), The Wanderer (Dion, med svak vokal av Dennis), eller novelty-sanger som Monster Mash (Bobby «Boris» Pickett) og Papa-Oom-Mow-Mow (The Rivingtons). Sistnevnte ble senere mutert til den vanvittige Surfin’ Bird, en sang som fikk en sentral plass i undertegnedes mest ekstreme konsertopplevelse da The Cramps dro den g i kjelleren på Chateau Neuf midt på åttitallet.

The Beach Boys kom best ut av det når de holdt seg til egne låter. Fun, Fun, Fun, Little Deuce Coupe og særlig In My Room ble fremført i hyggelige versjoner, selv om de aldri nådde opp til studioutgavene.

At Concert var mer eller mindre mislykket kunstnerisk, la likevel ingen demper på salget. Albumet ble liggende på listene i over et år, og toppet dem i fire uker.

Rating: 4/10