Chuck Berry – From St. Louie To Frisco (Mercury LP, 1968)

1) Louie to Frisco; 2) Ma Dear; 3) The Love I Lost; 4) I Love Her, I Love Her; 5) Little Fox; 6) Rock Cradle Rock; 7) Soul Rockin; 8) I Can’t Believe; 9) Misery; 10) My Tambourine; 11) Oh Captain; 12) Mum’s the Word

Chuck Berry ble overraskende nok omfavnet av hippiene på vestkysten av USA i 1967 og 1968. Han ga ut livealbum sammen med Steve Miller Band og ble et populært innslag på festivalene i disse to epokegjørende årene. Hovedpersonen selv var ikke sen om å kaste seg på hippebølgen, og stilte i moderne garderobe med flagrende, tidsriktige gevanter. Musikalsk holdt han seg stort sett til sin velkjente miks av rock & roll, femtitallspop og blues, men han lot seg også inspirere av nye trender.

From St. Louie to Frisco bestod av opptak fra Techtonic Studios i september og oktober 1966, samt to økter i San Francisco i desember 1967 og juli 1968, og ble utgitt i november 1968. Det har blitt lagt mye vekt på at Texas-gruppen Sir Douglas Quintet var med som backingband på innspillingene. Doug Sahm, Augie Meyers og de andre i bandet bidro imidlertid neppe på mer enn et par låter i desember 1967. Berry ble etter sigende irritert på de unge musikernes stadige pauser for å fylle på med «kjemiske stimuli og urter», og sparket dem ut etter noen få sanger. Likevel dukket de opp på baksiden av omslaget – sikkert for å kapitalisere på bandets popularitet. Mer enn halvparten ble spilt inn i juli 1968. Til tross for at innspillingene var fragmenterte og strakk seg over flere år, ble sluttresultatet brukbart. Berry skrev elleve av de tolv låtene selv. Den tolvte var en versjon av Dave Bartholomews vulgære My Ding-a-Ling fra 1952, som Berry døpte om til My Tambourine. Fire år senere tok han frem originaltittelen igjen og endte opp med en stor hit.

Platen representerte en forsiktig oppdatering av Berrys uttrykk og var et fornuftig skritt inn i samtiden. Låter som Misery, Louie to Frisco, Little Fox, Rock Cradle Rock og Soul Rockin’ var alle godkjente variasjoner over hans velkjente rock & roll-formel, mens I Can’t Believe og The Love I Lost var rene bluesnumre. De var på ingen måte nyskapende, men heller ikke klisjefylte. På Oh Captain kastet han seg ut i psykedelisk eksperimentering. Låten ble spilt av to ganger i parallell, med noen sekunders forsinkelse mellom versjonene, noe som ga et mildt sagt forvirrende resultat – om ikke akkurat psykedelisk. I Love Her, I Love Her var seks minutter lang funky rock, som åpnet med en to minutter lang instrumental intro og som aldri slapp taket. Den var krydret med herlige blåsere og viste at Berry kunne utfordre forventningene til hva han sto for. Den ble albumets høydepunkt. Ma Dear var ikke like sterk, men også her løftet kombinasjonen av funky komp og blåsere platen opp et nivå.

From St. Louie to Frisco gjorde ikke noe stort inntrykk kommersielt, og klarte så vidt å snike seg inn på Billboard 200, med en 185. plass som bestenotering.

Rating: 7/10