Frank Zappa – Thing-Fish (Barking Pumpkin 3LP, 1984)

1) Prologue; 2) The Mammy Nuns; 3) Harry & Rhonda; 4) Galoot Up-Date; 5) The ‘Torchum’ Never Stops; 6) That Evil Prince; 7) You Are What You Is; 8) Mudd Club; 9) The Meek Shall Inherit Nothing; 10) Clowns On Velvet; 11) Harry-As-A-Boy; 12) He’s So Gay; 13) The Massive Improve’lence; 14) Artificial Rhonda; 15) The Crab-Grass Baby; 16) The White Boy Troubles; 17) No Not Now; 18) Briefcase Boogie; 20) Brown Moses; 21) Wistful Wit A Fist-Full; 22) Drop Dead; 23) Won Ton On

Gjennom hele karrieren syslet Frank Zappa med små og store prosjekter, i tillegg til den vanlige frekvensen med plater og turneer. De mest ambisiøse innebar gjerne både plater, film og teater. Allerede i 1972 begynte han å leke med tanken om å lage musikk for scenen. Han la aldri skjul på sin fascinasjon for Gilbert og Sullivan, og hans sans for satire og ironi kunne ha passet godt på teateret. Men det skulle gå mange år før dem type planer ble realisert. Først i 1984 faktisk, med trippelalbumet Thing-Fish.

Zappa hadde latt seg inspirere av Broadway på tidlig åttitall, da det ble åpnet opp for mer eksperimentelle og kontroversielle stykker. I en slik kontekst var det liten tvil om at Thing-Fish passet inn. Likevel ble verket aldri oppført mens Zappa levde. Først i 2004 ble det satt opp som forestilling.

Utgangspunktet for verket var det amerikanske tv-showet The Amos and Andy Show, som var det første i USA med kun afroamerikanske skuespillere. Derfra bygde Zappa en historie med velkjente ingredienser: harselas med «dumme folk», spark til feminister og homofile, og et dystert skråblikk på myndighetenes eksperimenter med sykdommer og bakterier som kom ut av kontroll. Omslaget sa sitt – hovedpersonen Thing-Fish var avbildet med potethode og andenebb. Historien ble presentert gjennom et stort hefte med librettoen. På rollelisten fant gamle kjenninger: Ike Willis som Thing-Fish, Terry og Dale Bozzio som Harry og Rhonda, Napoleon Murphy Brock som The Evil Prince og Johnny «Guitar» Watson som Brown Moses.

Selve albumet bestod av en blanding av sanger og (lange) sekvenser med opplesning. Til sistnevnte brukte Zappa synclavier, mens sangene stort sett var gamle låter med nye tekster og vokal. Det var tydelig at hovedfokuset lå på konsept og tekst. Historien var full av absurde innslag og sarkastiske stikk, ofte med et grovt, seksualisert innhold, som scenen der Rhonda hadde sex med kofferten sin (!).

Thing-Fish konseptet var omfattende, og fra scenen kunne det sikkert ha vært en god opplevelse, men hjemme i stua ble det en heller seig affære. De lange monologene og dialogene ble raskt monotone, og selv ikke Zappas synclavier-musikk i bakgrunn klarte å holde interessen oppe, tvert imot bidro den til å gjøre opplevelsen enda mer søvndyssende. De beste øyeblikkene var da velkjente sanger dukket opp i ny innpakning. Torchum Never Stops, You Are What You Is, Mudd Club, No Not Now (i to versjoner som Won Ton On) og The Meek Shall Inherit Nothing holdt seg godt, men de nye tekstene tilføyde ikke mye. Det føltes som Zappa hadde lagt det meste av arbeid i librettoen og hentet musikken fra arkivet. Resultatet ble et album med store ambisjoner, men med et halvhjertet preg. Thing-Fish var mest en kuriositet, og først og fremst for Zappa-kompletister.

Rating: 5/10