Frank Zappa – Jazz From Hell (Barking Pumpkin LP, 1986)

1)Night School; 2) The Beltway Bandits; 3) While You Were Art II; 4) Jazz from Hell; 5) G-Spot Tornado; 6) Damp Ankles; 7) St. Etienne; 8) Massaggio Galore

Selv om det kom en strøm av utgivelser frem til Frank Zappa døde i 1993, ble 1986s Jazz From Hell det siste studioalbumet han rakk å gi ut før han gikk bort, bare 53 år gammel. Han gjorde riktignok ferdig Civilization Phase III før han døde, men den ble først utgitt i 1994.

Tittelen Jazz From Hell var ikke myntet på selve musikken, men på Zappas syn på USA. Ifølge ham kom det meste i USA importert direkte fra helvete. Landet hadde en president (Ronald Reagan) og et nasjonalt sikkerhetsråd fra helvete, så hvorfor ikke også jazz fra samme sted? Zappa hadde alltid hatt en skarp tunge, og ble bare mer eksplisitt i sin kritikk av politiske myndigheter etter hvert som årene gikk, mye påvirket av opplevelsene med sensurbevegelsen ledet av Tipper Gore og PMRC.

Syv av Jazz From Hells åtte spor inneholdt musikk laget ved hjelp av Zappas favorittleketøy, en digital synclavier. Sammen med dataekspert Bob Rice og tekniker Bob Stone programmerte han inn en rekke opptak av forskjellige instrumenter, som deretter ble «spilt» via synclavieren. St. Etienne var hentet fra en konsert i Frankrike i 1982 og bygget rundt gitarsoloen fra Drowning Witch. Det var det eneste innslaget med et «vanlig» band. Her gjorde Steve Vai, Ray White, Tommy Mars, Bobby Martin, Scott Thunes, Chad Wackerman og Ed Mann sine eneste opptredener på platen. Det var forfriskende å høre et ekte band spille livlig og organisk. For selv om musikken Zappa skapte på synclavieren var imponerende og kompleks, var det ikke til å komme fra at det tidvis låt sterilt og stivt.

Perfeksjonisten i Zappa frydet seg over å kunne komponere musikk som nesten var umulig for mennesker å fremføre, men resultatet ble ikke nødvendigvis det mest fengslende. Spor som The Beltway Bandits, G-Spot Tornado og Massagio Galore var masete, der kombinasjonen av tonestorm og det syntetiske uttrykket skapte en distanse som neppe var tilsiktet. G-Spot Tornado dukket senere opp i en versjon fremført av faktiske musikere, på The Yellow Shark, Zappas samarbeid med Ensemble Modern og den siste platen som ble utgitt i hans levetid.

Zappa lyktes best på sporene der musikken fikk rom til å puste og der klanglige muligheter stod i sentrum. Særlig vellykket var den lumre og skrudde Damp Ankles, som skapte en genuin stemning av undring og uro, uten å bli for filmatisk. Hvis det stemmer at inspirasjonen bak var historien om en mentalsykepleier som ble så beundret av pasientene at de slikket anklene hans, og at han derfor måtte bruke gamasjer (!), så var lydsporet faktisk helt passende. Også tittelsporet var en godbit, og her kunne man igjen oppleve Zappas evne til å bevege seg stilfullt mellom fusion og moderne klassisk musikk.

Rating: 6,5/10