Faith No More – We Care A Lot (Mordam LP, 1985)

1) We Care a Lot; 2) The Jungle; 3) Mark Bowen; 4) Jim; 5) Why Do You Bother; 6) Greed; 7) Pills for Breakfast; 8) As the Worm Turns; 9) Arabian Disco; 10) New Beginnings

San Francisco-bandet Faith No More var et av den alternative metalens mest suksessrike band fra gjennombruddet med The Real Thing i 1989, gjennom tre påfølgende album på nittitallet og frem til medlemmene gikk hver til sitt i 1998. I 2015 ble de gjenforent og ga ut et nytt album. Bandet solgte millioner av plater, samtidig som de beholdt kritikernes gunst hele veien. Posisjonen var velfortjent.  De klarte å kombinere utforskende metal med kommersiell appell, uten å miste sansen for det fengende og fengslende, selv i sine mest eksperimentelle øyeblikk. Men det tok 10 år, tre album og bytte av sanger, fra Chuck Mosley til Mike Patton, før den store suksessen kom.

Opprinnelsen kan spores tilbake til kvartetten Sharp Young Men, som ble stiftet i 1979. De skiftet navn til Faith. No Man i 1983, og platedebuterte samme år med en singel. Mike Bordin (trommer) og Billy Gould (bass) kom inn i 1981, mens Roddy Bottum (tangenter) sluttet seg til i 1983. Disse tre ble kjernen i Faith No More helt frem til oppløsningen i 1998. Etter å ha forlatt Faith. No Man tok de med seg gitarist Jim Martin og etter hvert vokalist Chuck Mosley. Den notoriske Courtney Love var faktisk også innom bandet en kort periode i 1984.

Besetningen med Bordin, Gould, Bottum, Martin og ulike vokalister spilte inn to demoer i 1983 og 1984, før Mosley, som var en av fire sangere på demoen fra 1984, ble fast vokalist. Kvintetten ga ut debutalbumet We Care a Lot i mai 1985. Albumet tok navn etter den mest tilgjengelige sangen på platen, som ga bandet umiddelbar oppmerksomhet. Den var både fengende og frekk, og gjorde narr av millionærene som stilte opp på Live Aid for å fremme egen karriere.

Debutalbumet ble utgitt av det lille selskapet Mordam Records og spilt inn med beskjedent budsjett, men viste et samspilt band som hadde jobbet grundig med materialet. Uttrykket var rett nyskapende. Faith No More blandet hard rock, hiphop, funk, postpunk, progressiv rock og metal i en salig gryte, uten at resultatet ble utilgjengelig. De fleste låtene var tungt marinert i synthesizere og keyboards av ymse slag. Flere hadde dansbare grooves, som det ikoniske tittelsporet, Why Do You Bother, Greed og Arabian Disco. Bandet kombinerte postpunkens «spinkle» estetikk med tunge riff, drivende rytmer og elektronikk, noe som gjorde musikken «stor», men aldri hul eller melodramatisk. På den instrumentale Pills for Breakfast pekte de for alvor ut retningen videre, med tung funkbass, massive riff og en insisterende hybrid av metal og hard rock.

Så var låtmaterialet tidvis grått, og mange av de 10 sporene fløt litt i hverandre. Unntakene var tittelsporet, Pills for Breakfast og noen til. Mosley var ingen stor sanger, og beveget seg tidvis farlig nær det falske, noe som trakk ned de mer melodiske partiene. Men han hadde masse vilje og energi, og fungerte best når han kunne bjeffe ut tekstene på rap-manér.

Til tross for svakheter var We Care a Lot en lovende debut fra et band som skulle få mye av æren (eller skylden) for utviklingen av funk metal og innføringen av hiphop-elementer i rock, sammen med særlig Red Hot Chili Peppers.

Rating: 6,5/10