The Beach Boys – Wild Honey (Capitol LP, 1967)

1) Wild Honey; 2) Aren’t You Glad; 3) I Was Made To Love Her; 4) Country Air; 5) A Thing Or Two; 6) Darlin’; 7) I’d Love Just Once To See You; 8) Here Comes The Night; 9) Let The Wind Blow; 10) How She Boogalooed It; 11) Mama Says

«Honey, of the wild variety, on a shelf in Brian’s kitchen, was not only an aid to all of the Beach Boys’ health but the source of inspiration for the record, «Wild Honey».» Fra liner notes til albumet.

The Beach Boys ikke det hippeste amerikanske ungdom kunne tenke seg i 1967. The Summer Of Love brakte med seg en supernova av ny rockemusikk. Californiaguttene ble mer eller mindre sett på som overlevninger fra en svunnen tid, selv om det var veldig kort tid siden de hadde levert et av de mest revolusjonerende album noensinne med Pet Sounds, og selv om yngstemann Carl Wilson bare var 21 år gammel. I 1967 var det Jefferson Airplane, Grateful Dead, Jimi Hendrix, The Doors, The Mothers of Invention, The Byrds og selvsagt The Beatles som gjaldt. Sistnevnte feiret året med Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band. Et album som var sterkt inspirert av nettopp Brian Wilson og co.

Manglende status blant de kuleste hindret ikke bandet i å kjøre på videre. 18. desember 1967, bare tre måneder etter Smiley Smile, kom Wild Honey. På tross av imaget som «gamle streitinger» (en tung bør for folk i tjueårene!) hadde de fortsatt et brukbart grep om platekjøperne. Albumet gikk til 24. plass i USA, noe som var bedre enn forgjengeren, og i Storbritannia gjorde de det enda skarpere, med en 7. plass. De fikk også to moderate hits med tittelsporet og Darlin’. Situasjonen var altså ikke helsvart, selv om de kommersielle glansfulle dagene lå litt bak dem.

Brian Wilson sa senere at det var de andre medlemmene som dro i gang innspillingene, og at de sannsynligvis brukte like mye tid på å få ham ut av senga som på innspillingene. Hans mentale helse var ikke god på denne tiden, og skulle dessverre bli enda verre i årene som fulgte. Det gikk mange år før han igjen tok hovedansvar for bandets innspillinger. Likevel bidro han godt på Wild Honey. De andre fikk ham med, og resultatet ble et knippe fengende sanger som har tålt tidens tann overraskende godt. Albumet var humørfylt, løst og ledig, og hadde noe av den samme uskyldige ånden som de tidlige platene, men med sanger som var mer moderne. Inspirasjonen fra 50-talls pop og rock & roll var forlatt til fordel for mer tidsriktig 1967-pop. Brian Wilson var på denne tiden opphengt i Motown, og det kunne høres, uten at platen var et rent soulprosjekt. Det var også spor av The Association og selvsagt, The Beatles.

Som sist ble hele bandet kreditert som produsenter. Og selv om ni av de 11 låtene var kreditert Brian Wilson og Mike Love, slik det pleide å være før Pet Sounds, var Wild Honey et kollektivt løft der alle bidro. Bandet spilte det meste selv, med bare litt hjelp utenfra. Solosangen ble fordelt mellom Mike Love, Brian Wilson og lillebror Carl Wilson. Denne gangen fikk Carl skinne. Han sang både Wild Honey og Darlin’, og i en frisk versjon av Stevie Wonders I Was Made to Love Her. Med sin lyse, mildt anstrengte stemme sang Carl med ungdommelig kraft og følelse.

De to singlene var ubestridte høydepunkter. Her klarte sekstetten å kombinere klassiske popmelodier med energi og driv. Darlin’ var en perfekt liten poplåt, båret av Carls ekstatiske vokal og de andres kor. Wild Honey var ikke langt bak, med sin skingrende theremin, et av få elementer som pekte tilbake mot Pet Sounds. Bandet hadde naturligvis for lengst oppdaget erotikkens gleder, og de små fleipene i plateomslaget om «den helsebringende virkningen av vill honning» var knapt annet enn en gjennomsiktig hentydning til sengehygge. I den vakre, akustiske I’d Love Just Once to See You viste det seg at hovedpersonen egentlig bare ville se dama naken.

Arrangementene var ikke like primitive og lavmælte som på Smiley Smile, men det var fortsatt langt til lydkaskadene fra Pet Sounds. Psykedeliske innslag var byttet ut med enklere, rett fram poprock, der melodier og oppløftende stemning sto i sentrum. Instrumenteringen pekte både fremover mot den gjør-det-selv-ånden som senere skulle prege mye popmusikk fra 80-tallet og utover, og samtidig mot «tilbake til røttene»-bølgen som Bob Dylan, The Band og Eric Clapton (med Delaney & Bonnie) skulle gi seg hen til på tampen av 60-tallet.

Dessverre var Wild Honey bare 24 minutter lang. Det var lovlig kort i en tid da albumformatet hadde blitt artisters viktigste statussymbol og stadig flere så på platene sine som «verk». Albumet kunne hatt godt av noen flere låter, og flere av de som var med kunne gjerne ha vært utvidet; mange stoppet rett og slett for brått. Men det var knapt et kjedelig øyeblikk i løpet av de minuttene som faktisk var der, og da fikk man heller glede seg over det man fikk. Wild Honey var et forfriskende friskt pust i katalogen og var et album uten andre ambisjoner enn å lage god popmusikk.

Rating: 8/10