Ancestors – Suspended in Reflections (Pelagic Records cd, 2018)

1) Gone; 2) Through a Window; 3) Lying in the Grass; 4) Into the Fall; 5) Release; 6) The Warm Glow

Det tok seks år før Ancestors var klare med oppfølgeren til In Dreams and Time. På bandets Bandcamp-side ble det opplyst at albumet fra 2012 hadde blitt til i en vanskelig og foranderlig tid for medlemmene, uten at det ble gitt noen nærmere forklaring. Livet tar og gir som kjent i rikelige porsjoner, og da bandet endelig var klare med nytt materiale, var de redusert til en trio bestående av Justin Maranga (gitar, vokal), Jason Watkins (orgel, piano, vokal) og Daniel Pouliot (trommer). De fikk riktignok litt hjelp fra gjestemusikere på enkelte spor, men oppsettet var langt mer nedstrippet enn tidligere.

Trioen som sto igjen gikk løs på oppgaven med å lage ny musikk uten ego eller behov for å markere seg individuelt, ifølge Maranga. Resultatet ble seks låter med en samlet spilletid på 36 minutter, og dermed et mye korte album enn forgjengerne. Med låter på mellom fire og åtte minutter fremsto bandet mer konsise og økonomiske denne gangen, noe som var til albumets fordel. Her var det ingen unødvendige transportetapper. Musikalsk holdt de seg til mye av det samme som før. Det betød langsomme, atmosfæriske stykker som kombinerte vakre melodier og elegante hooks med drømmende lydkulisser. Alt smeltet sammen til et melankolsk og tidvis mørkt hele, et sted mellom progressiv rock, postrock og metal.

På de foregående platene hadde det aldri vært tvil om bandets forankring i metal, selv om tyngden og riffbruken hadde variert Denne gangen var metalkvotienten betydelig lavere, ofte knapt hørbar. Gone åpnet albumet som en sakteflytende strøm av postrock og metal, med en melodi som hentet like mye fra indierock og americana som fra metalens univers. Tankene gikk til Mogwai, en sammenligning som ble ytterligere forsterket på Through A Window, der trioen oppnådde den samme sødmen som skottene var kjent for, med kombinasjonen av nakne partier og monumentale utblåsninger. Det langsomme uttrykket fortsatte i Lying In The Grass, som med et litt annet tempo og arrangement kunne passert som en powerballade. Den var umiddelbart fengende, men mistet glansen etter gjentatt lytting; det var rett og slett ikke så mye å hente utover den første forelskelsen.

Into The Fall var ikke mindre sørgmodig, men fikk en reddende varme fra Molly Rogers’ fiolin og et høystemt refreng. På vakre, vare Release dukket kontrabass opp, dypt og melodiøst spilt av Alex Da Silva, supplert av murrende understrømmer av trommer, gitar og tangenter. Resultatet var et dvelende, nydelig stykke postrock. Den samme tilbakelente stemningen fortsatte i avsluttende The Warm Glow, som ble båret frem av tunge riff og intens, med ren sang som nesten ble begravd i den tørre, mektige lyden.

Selv om Suspended in Reflections kom seks år etter forgjengeren og 12 år etter debuten, etterlot den et inntrykk av et band som mer eller mindre hadde utforsket de fleste mulighetene de hadde innenfor sine rammer. Bandet ble oppløst i 2019.

Rating: 7/10