Frank Zappa – You Can’t Do That on Stage Anymore, Vol. 3 (Rykodisc 2cd, 1989)

Cd1: 1) Sharleena; 2) Bamboozled by Love/Owner of a Lonely Heart; 3) Lucille Has Messed My Mind Up; 4) Advance Romance; 5) Bobby Brown Goes Down; 6) Keep It Greasey; 7) Honey, Don’t You Want a Man Like Me?; 8) In France; 9) Drowning Witch; 10) Ride My Face to Chicago; 11) Carol, You Fool; 12) Chana in de Bushwop; 13) Joe’s Garage; 14) Why Does It Hurt When I Pee?

CD2: 1) Dickie’s Such an Asshole; 2) Hands with a Hammer; 3) Zoot Allures; 4) Society Pages; 5) I’m a Beautiful Guy; 6) Beauty Knows No Pain; 7) Charlie’s Enormous Mouth; 8) Cocaine Decisions; 9) Nig Biz; 10) King Kong; 11) Cosmik Debris

Broadway the Hard Way ble, tragisk nok, det siste albumet med ny musikk fra Frank Zappa før han gikk bort. Han arbeidet med nytt materiale helt frem til han døde i desember 1993, men Civilization Phaze III, som han så vidt rakk å fullføre, ble først utgitt i desember 1994. Årene mellom 1988 og 1993 brakte likevel med seg en imponerende rekke utgivelser i form av åtte konsertalbum (hvorav sju dobbelt-CD-er) samt et album med Ensemble Modern. Fire av konsertutgivelsene inngikk i You Can’t Do That On Stage Anymore-serien, hvor Volume 3 kom først, i november 1989.

Denne gangen fikk fansen, for det var først og fremst de dedikerte som fulgte denne serien tett, et utvalg opptak med 1984-besetningen av Zappas band. For mange amerikanske lyttere var dette det første møtet med denne årgangen, ettersom Does Humor Belong in Music?, som dokumenterte samme periode, først ble utgitt i USA senere. Hele den første CD-en bestod av opptak fra 1984-turneen, mens disc to rommet materiale fra forskjellige år.

Bandet Zappa hadde med seg i 1984, har i ettertid ikke fått den samme heltestatusen som mange av de tidligere utgavene. Den omfattende bruken av synthesizere og ny digital teknologi ga tidvis et litt stivt lydbilde. Likevel var ikke det en tung innvending, for dette var fremdeles et utrolig kompetent band, fullt av musikere som både forsto og frydet seg over Zappas særpregede univers, noe det fantes flere eksempler på her. Den lange versjonen av Sharleena, med Dweezil Zappa på sologitar, var et høydepunkt; en uanstrengt blanding av hardrock, jazz fusion og doo-wop. Dweezil viste at han hadde tilbrakt mange timer med gitaren og soloen kunne lett vært signert faren selv. Lucille Has Messed My Mind Up var like sjelfull som alltid. Ike Willis leverte vokal med en innlevelse få kunne matche, mens In France fortsatt var like sær og småfrekk, med innslag av blues og soul. Drowning Witch ble gjort i en lang, leken versjon med rikelig plass til Zappas eget solospill. For de mer dyptgravende Zappa-entusiastene fantes det også mye å hente i tidligere uutgitte låter som Ride My Face to Chicago, Carol, You Fool og Chana in de Bushwop, selv om ingen av dem nådde helt opp til toppnivå. Best av de tre var den lille doo-wop-perlen Carol, You Fool.

Den andre CD-en inneholdt blant annet opptak fra den beryktede kvelden i Palermo i 1982, da konserten utartet til opptøyer og politiet svarte med tåregass. Zappa og bandet spilte ufortrødent videre gjennom Cocaine Decisions og Nig Biz mens tåregassen lå tett. Her var også sterke versjoner av Charlie’s Enormous Mouth (1981), en kul og stram Cosmik Debris (1984), samt den opprinnelige 1973-versjonen av Dickie’s Such an Asshole, den gangen rettet mot Richard Nixon. Zoot Allures fra 1976, supplert med en gitarsolo fra 1982, var en annen liten godbit, særlig for dem med forkjærlighet for Zappas jazzrockside.

Den største enkeltblokken på platen var en 24 minutter lang utgave av King Kong, satt sammen av ett opptak fra 1971 og tre forskjellige opptak fra 1981. På papiret burde dette vært et nirvana for Zappa-fans, men resultatet ble en liten skuffelse. For en sjelden gangs skyld virket det som om Zappa ikke helt hadde grepet på spleisingen av de ulike opptakene. Helheten ble fragmentarisk, og flyten han vanligvis mestret så godt, manglet.

Rating: 7,5/10