Chuck Berry – Chuck (Dualtone cd, 2017)

1) Wonderful Woman; 2) Big Boys; 3) You Go to My Head; 4) 3/4 Time (Enchiladas); 5) Darlin; 6) Lady B. Goode; 7) She Still Loves You; 8) Jamaica Moon; 9) Dutchman; 10) Eyes of Man

«As long as Chuck Berry’s around, everything’s as it should be». Bob Dylan.

Så var det en slutt også for Chuck Berrys tid på «this mortal coil». Han døde 18. mars 2017, i den respektable alderen av 90 år. Da han gikk bort, hadde han nettopp avsluttet innspillingene av sitt første studioalbum på 38 år. «Chuck» ble utgitt i juni 2017, tre måneder etter at legenden hadde gått ut av tiden.

Selv om Berry ikke hadde gitt ut et studioalbum siden 1979, fortsatte han å spille konserter helt til like før han døde. Så sent som i 2014 opptrådte han i Russland, men nye plater var det verre med. Omdømmet hans fikk også noen skraper i løpet av de siste tiårene, med blant annet anklager om seksuell trakassering og lekkede bilder som, for å si det pent, viste Berry i lite flatterende situasjoner. Han står i det hele tatt ikke igjen som rockehistoriens mest sympatiske person, for å si det forsiktig. Men som musiker var han en kjempe i samme historien, og det var godt at han omsider tok seg tid til å spille inn et nytt album før det var for sent, og særlig siden resultatet viste at han fortsatt hadde gnisten i behold, og leverte en av sine beste plater siden 1965.

Platen ble til over en periode på om lag 30 år (!), med ulike økter spredt utover. 10 av de totalt 14 innspillingene ble tatt med på albumet, hvorav åtte var skrevet av Berry selv. Han hadde med seg The Blueberry Hill Band, hans etter hvert faste band, som inkluderte både sønnen Charles Berry Jr. (gitar) og datteren Ingrid Berry (sang, munnspill), i tillegg til Robert Lohr (piano), Jimmy Marsala (bass) og Keith Robinson (trommer). Blant gjestene fantes også neste generasjon Berry; barnebarnet Charles Berry III spilte gitar på to låter. Dermed møttes tre generasjoner Berry med elektriske gitarer på samme plate.

«Chuck» var en verdig måte å avslutte en mer enn 70 år lang karriere med. Berry fant naturlig nok ikke opp kruttet på nytt, men viste med all tydelighet hva han mestret best; karakteristiske låter i en blanding av rock & roll og amerikansk rootsmusikk. Han hørtes forbausende frisk og opplagt ut. Stemmen var i god form, og gitarspillet skarpt som alltid. Musikken og produksjonen var perfekt tilpasset det tradisjonstro materialet, med en passe røff og løs atmosfære.

Det åpnet sterkt med Wonderful Woman og Big Boys. Førstnevnte var en typisk Berry-historie om kvinnen på andre rad som knuste artistens hjerte, levert med et barskt boogiedriv. Big Boys fortalte, nok en gang, historien om fattiggutten som vokste opp til å bli en mann, i fullt rock & roll-tempo, med gitarhjelp fra Tom Morello (Rage Against the Machine). Etter den forrykende åpningen kom You Go to My Head, Haven Gillespie og J. Fred Coots’ klassiker fra 1938. Her fikk han korehjelp av datteren Ingrid, og det var lett å tenke at han sang denne til sin kone gjennom 68 år, Themetta Berry.

Etter tre solide låter fulgte en liveversjon av Tony Joe Whites novelty 3/4 Time (Enchiladas), som var et svakere øyeblikk, men albumet løftet seg igjen med den rørende bluesballaden Darlin’, der Berry sang til datteren sin, som også bidro med koring. Resten av albumet var en blandet opplevelse. Lady B. Goode var en oppdatering av Johnny B. Goode, med ny tekst, uten å tilføre mye. Det samme gjaldt Jamaica Moon, en nyinnspilling av Havana Moon, calypsolåten fra tidlig i karrieren. Begge var hyggelige nok, men unektelig preget av gjenbruk. Mye bedre var She Still Loves You, en laidback blues med en passe skeiv rytmikk, og Dutchman, et stemningsfullt «tone poem» med en surrealistisk historie, fortalt med Berrys karakteristiske røst, i et spor som kunne måle seg med Tom Waits’ musikalske skrøner.

Chuck Berry tok farvel med Eyes of Man, en gyngende, støvete rockblues i lavt tempo, der han reflekterte over hva det vil si å leve et liv man kan stå inne for. Det ble en verdig avslutning på en uvanlig lang og unikt innflytelsesrik karriere.

Rating: 7/10