Cromagnon – Cromagnon (ESP-Disk LP, 1969)

1) Caledonia; 2) Ritual Feast of the Libido; 3) Organic Sundown; 4) Fantasy; 5) Crow of the Black Tree; 6) Genitalia; 8) Toth, Scribe I; 9) First World of Bronze

I 1963 stiftet advokaten Bernard Stollman plateselskapet ESP-Disk, et selskap som opprinnelig var ment å gi ut musikk basert på Esperanto, språket som ble konstruert på slutten av 1800-tallet med ambisjon om å bli et universelt språk. Slik gikk det som kjent ikke, og det tok ikke lang tid før ESP-Disk konsentrerte seg om andre ting. Stollman ga artistene sine absolutt frihet og opererte under mottoet «The artists alone decide what you will hear». Det løftet så han ut til å ha holdt, selv om han etter sigende var mindre nøye med å betale artistene det han skyldte. Det meste selskapet ga ut, kunne plasseres innen frijazz, med utgivelser fra blant andre Sun Ra, Paul Bley, Albert Ayler, Frank Wright, Marion Brown og Paddy Waters. Selskapet hadde imidlertid også plass til en liten, kresen samling artister som (svært) overfladisk kunne karakteriseres som frirock; navn som The Fugs, The Godz og Pearls Before Swine. I dette selskapet var det også plass til forunderlig album fra duoen Cromagnon, som ga ut sitt eneste album i 1969.

Cromagnon besto av Austin Grasmere og Brian Elliot. De hadde med seg en gruppe musikere kalt Connecticut Tribe, som var med på å skape det avsindige rabalderet som utgjorde duoens selvtitulerte album. De to hadde bakgrunn fra Connecticut-bandet Boss Blues, som ga ut to singler med poprock i 1967 og 1968. Hva som hadde skjedd med de to i mellomtiden, vites ikke, men i 1969 hadde de tydeligvis kastet av seg alle musikalske tvangstrøyer, som resulterte i et usedvanlig fritt og innflytelsesrikt album. Om de så på Cromagnon som en spøk, vites heller ikke, men resultatet ble uansett et frempek mot industrimusikk á la Throbbing Gristle, free folk á la Sunburned Hand of the Man og amerikansk støymusikk á la Wolf Eyes.

Platen åpnet med Caledonia, deres mest kjente låt (deres eneste «låt»?). Den ble senere covret av japanske Ghost, som tolket den med stor respekt for originalen, og det med god grunn. Caledonia var snaut fem minutter nyskapende rock, der gitarer kolliderte med sekkepipe, hviskende vokal fløt over fengende melodilinjer, og tribalrytmer drev det hele fremover. Etter det relativt kontrollerte åpningssporet åpnet Cromagnon alle sluser til anarkiet. Først med den vilt ritualistiske Ritual Feast of the Libido, hvor bandets navn kom til sin rett i et opprør mot seksuell konformitet og borgerskapets hykleri, sett gjennom unge menneskers uforedlede opprørstrang, med skrikende primalvokal over «tilfeldig» perkusjon. Lignende tematikk dukket opp flere steder, i blant annet Genetalia og Fantasy.

Bortsett fra Caledonia var det som nevnt lite melodi å spore. Det meste vaklet frem på innfall og utfall, med bruk av radiofrekvenser, barnestemmer, støysonder, sinustoner á la Stockhausen, sjanglende rytmikk, folk-psykedelia og absurd vokal. I glimt ble det tydelig at de kunne bøye seg for konvensjoner, i noen sekunders vakker harmoni, men like raskt vendte de tilbake til noe helt annet. Likevel fantes det en dryppende musikalitet i de to ti minutter lange sporene Crow of the Black Tree og Toth, Scribe I, som kunne minne om det Faust drev med noen år senere, i sine mest utrerte øyeblikk. I førstnevnte møttes forsiktige gitaranslag av hissige rytmer, chants og cymbaler, som en skummel kraft som nærmet seg. I dypet av Toth, Scribe I lå Caledonia i 1/3 hastighet, begravd i blokker av støy – som noe Wolf Eyes kunne gjort, men først 40 år senere.

I motsetning til mange hippier, som ropte om «freedom from the man» samtidig som de holdt fast ved musikalske konvensjoner, demonstrerte Grasmere og Elliot sitt frihetskrav gjennom selve musikken. Mer «counter» i sekstitallets «counter culture» var det knapt mulig å bli, på en plate som pekte frem mot støymusikk, støyrock, industrimusikk og free folk.

Rating: 8/10