The Black Keys – Rubber Factory (Fat Possum cd, 2004)

1) When The Lights Go Out; 2) 10 A.M. Automatic; 3) Just Couldn’t Tie Me Down; 4) All Hands Against His Own; 5) The Desperate Man; 6) Girl Is On My Mind; 7) The Lengths; 8) Grown So Ugly; 9) Stack Shot Billy; 10) Act Nice And Gentle; 11) Aeroplane Blues; 12) Keep Me; 13) Till I Get My Way

Med Rubber Factory klatret The Black Keys for første gang inn på salgslistene i USA, med en 131. plass. Duoen gjorde seg også bemerket på listene i Australia, Frankrike og UK, særlig down under, med en 18.plass. De hadde også suksess med å lisensiere ut sangene sine til reklamer, overraskende stor sådan. Det hadde mye å gjøre med deres fengende låter, men også jordnære stil, som ga forskjellige produkter både en smak av det autentisk røffe og samtidig var inviterende. The Black Keys var med andre ord på god vei mot det store gjennombruddet, som skulle komme et lite stykke ned i veien. Rubber Factory ble deres siste album for Fat Possum. Auerbach og Carney avsluttet samarbeidet med selskapet med EP-en Chulahoma: The Songs of Junior Kimbrough, som var en hyllest til bluesmannen som døde i 1998, hvor de gjorde syv av hans låter.

Før hyllesten til Kimbrough var det Rubber Factory som gjaldt. Det var deres best plate så langt. På sitt tredje album viste de to en klar utvikling. Selv om den røffe bluesrocken de var kjent for fortsatt lå i bunn var det flere ting som hadde endret seg. Produksjonen var mer definert og klarere. Arrangementene åpnet opp for litt krydder i form av akustiske gitarer, fele og lap steel. Låtmaterialet var mer variert og holdt jevnt høyt nivå, og albumet var fritt for de rene stiløvelsene som forgjengeren Thickfreakness hadde innslag av. Denne gangen var det rom for en ballade i den smule The Lengths, hvor de la seg tett på altcountry. Versjonen av The Kinks’ Act Nice And Gentle var også et langt steg fra garasjebluesen de hadde konsentrert seg om så langt. Den var opprinnelig utgitt som b-side på Waterloo Sunset tilbake i 1966, og The Black Keys beholdt originalens slentrende sjarm, selv om atmosfæren var flyttet fra England til USA.

Den andre coverlåten var i mer tradisjonelt terreng. De to gjorde en glimrende versjon av Louisiana bluesmannen Robert Pete Williams’ Grown So Ugly. Den skled pent på plass sammen med flere garasjeblues-stompere, som 10. A.M. Automatic, All Hands Against His Own og Stack Shot Billy, på det som var et album uten svake låter.

Rating: 8/10