Frank Zappa – You Can’t Do That on Stage Anymore, Vol. 4 (Rykodisc 2cd, 1991)

Cd 1: 1) Little Rubber Girl; 2) Stick Together; 3) My Guitar Wants to Kill Your Mama; 4) Willie the Pimp; 5) Montana; 6) Brown Moses; 7) The Evil Prince; 8) Approximate; 9) Love of My Life; 10) Let’s Move to Cleveland; 11) You Call That Music?; 12) Pound for a Brown – Solos (1978); 13) The Black Page; 14) Take Me Out to the Ball Game; 15) Filthy Habits; 16) The Torture Never Stops – Original Version; Cd2: 1) Church Chat; 2) Stevie’s Spanking; 3) Outside Now; 4) Disco Boy; 5) Teen-Age Wind; 6) Truck Driver Divorce; 7) Florentine Pogen; 8) Tiny Sick Tears; 9) Smell My Beard; 10) The Booger Man; 11) Carolina Hard-Core Ecstasy; 12) Are You Upset?; 13) Little Girl of Mine; 14) The Closer You Are; 15) Johnny Darling; 16) No, No Cherry; 17) The Man from Utopia; 18) Mary Lou

De tre siste volumene av You Can’t Do That on Stage Anymore-serien ble utgitt i 1991 og 1992. Nummer fem og seks kom sommeren 1992, mens volum fire ble sluppet sommeren året før. Volume 4 var en løs samling låter, uten noen tydelig kontekst eller konsept, utover å bidra til å fylle ut det helhetlige bildet Zappa ønsket å presentere av musikken sin. Denne gangen var det flest opptak fra 1984, en del fra 1982, samt enkelte «slengere» fra nesten hele karrieren, fra 1969 til 1988. Også volum fire ble godt mottatt av både fans og kritikere. For meg var dette likevel den mest ujevne utgivelsen i serien så langt. I likhet med de øvrige platene var dette først og fremst for fansen, denne gangen kanskje mer enn noensinne. I tillegg måtte komplettister av både Captain Beefheart og Archie Shepp åpne lommeboka.

Innslaget med Captain Beefheart var det klart mest interessante, både for fans av kapteinen og hans barndomsvenn Zappa. Her fikk man endelig høre den originale versjonen av The Torture Never Stops, med Beefheart på vokal, spilt inn på en konsert i Armadillo World Headquarters 21. mai 1975. Hvorfor denne versjonen ikke ble tatt med på Bongo Fury, duoens felles album, er uklart. Den ville utvilsomt ha styrket det fragmenterte og ujevne albumet. Kapteinen gjorde sangen til rendyrket Beefheart-musikk, slik han hadde for vane med alt han var involvert i. Resultatet var en helt annen stemning enn i Zappas egen versjon fra Zoot Allures, der Frank selv stod for vokalen. Zappas krypende, intenst erotisk-ondskapsfulle variant lå langt unna Beefhearts haltende, rufsete bluesutgave. Om jeg måtte velge – noe jeg heldigvis ikke må – ville jeg likevel holdt en knapp på Zappa-versjonen, som har blitt en del av mitt musikalske DNA etter utallige lyttinger. Saksofonkjempen Archie Shepp dukket opp på en versjon av Let’s Move to Cleveland fra 1984, der han blåste fritt og fint, om enn ikke direkte overveldende, i en løs utgave av låten.

Det var et stykke mellom de øvrige høydepunktene, men noe var det likevel å hente. Et opptak av Stevie’s Spanking fra 1982, med Steve Vai på gitar, var fenomenalt, med åndssvakt godt gitarspill fra både Vai og Zappa. Versjonen av Outside Now fra 1984 minnet meg på hvilken herlig låt dette faktisk var, en skjult perle i Zappa-katalogen, som opprinnelig dukket opp på Joe’s Garage Act II & III, her sunget med stor innlevelse av Ike Willis. Vi fikk også en spesiell, seig og kul versjon av Florentine Pogen, satt sammen av opptak fra 1974 og 1979. Det var dessuten tatt med et par sjeldne konsertopptak fra Thing-Fish, representert ved den snurrige Brown Moses og The Evil Prince, sistnevnte opprinnelig en del av The Torchum Never Stops fra det samme albumet.

Volume 4 inneholdt en solid dose av komediene og rollespillet som ofte utspant seg på Zappa-konsertene. Som historisk dokumentasjon var dette for så vidt interessant, men hjemme i stua ble det langt mindre givende å lytte til. Dermed havnet spor som Tiny Sick Tears, Take Me to the Ballgame, Church Chat, Smell My Beard og The Booger Man i kategorien «hørt én gang, neppe igjen».

Til slutt kan deet nevnes at alltid var underholdende å høre Zappa spille doo wop fra scenen, og de seks siste sporene på cd to bød på hyggelig nok lytting, selv om han definitivt hadde levert denne typen medley langt bedre tidligere.

Rating: 7/10