Faith No More – King For A Day… Fool For A Lifetime (Slash cd, 1995)

1) Get Out; 2) Ricochet; 3) Evidence; 4) The Gentle Art of Making Enemies; 5) Star A.D.; 6) Cuckoo for Caca; 7) Caralho Voador; 8) Ugly in the Morning; 9) Digging the Grave; 10) Take This Bottle; 11) King for a Day; 12) What a Day; 13) The Last to Know; 14) Just a Man        

Hvorvidt Jim Martin sa opp selv eller ble sparket, var det uenighet om. De øvrige medlemmene hevdet at han fikk sparken via fax, noe som sa sitt om klimaet i bandet. Uansett forsvant han ut etter turneen med Angel Dust i 1993. Det var flere aktuelle kandidater til gitarjobben, men til slutt var det Trey Spruance, Pattons kollega i Mr. Bungle, som fikk stillingen.

Det var ikke bare rundt Jim Martin det var uro. Keyboardist Roddy Bottum hadde utviklet en tung heroinavhengighet og opplevde i tillegg flere dødsfall blant nære og kjære, noe som førte til at han var mer eller mindre fraværende under innspillingen av det nye albumet. Dèt fikk store konsekvenser for lydbildet, der de tidligere dominerende, sveipende keyboardarrangementene nærmest var borte, til fordel for et renere, gitarbasert uttrykk. Etter sigende var bandet også involvert i en bilulykke i denne perioden, noe som ytterligere bidro til å forsinke innspillingsprosessen.

King for a Day… Fool for a Lifetime ble utgitt i slutten av mars 1995, nesten tre år etter Angel Dust. Publikum hadde ikke glemt Faith No More, og selv om salget var svakere enn sist, befant bandet seg fortsatt i teten av den kommersielle alternative metalen, med fortsatt million­salg. Grungen hadde ikke knekt denne gjengen.

I tillegg til at Bottums keyboards var kraftig nedtonet, hadde de byttet produsent. Matt Wallace var erstattet av navnebror Andy Wallace. Andy Wallace hadde først og fremst gjort seg kjent som tekniker og mikser, med arbeid for blant andre Slayer, The Cult, Sepultura, Nirvana, Sonic Youth og L7, og senere som produsent for blant andre Bad Religion og Jeff Buckley. Han ga Faith No More en skarp, metallisk lyd, røff nok til å treffe metalpublikummet, men samtidig med tilstrekkelig «sheen» til å ikke skremme radiostasjoner og det store publikum. Øving, innspilling og miksing tok til sammen nesten et helt år, noe som åpenbart var en belastning. Det hjalp neppe at de for første gang forlot California for å spille inn musikken, som denne gangen foregikk i Bearsville Studios i Woodstock i delstaten New York.

Mike Patton skrev som vanlig det aller meste av tekstene, mens Billy Gould var med på å komponere samtlige låter, i forskjellig samarbeid med de øvrige medlemmene. Musikken var forankret i alternativ metal, men kvintetten tok seg også friheter i retning ballader og pop. Dette fikk flere kritikere til å karakterisere albumet som fragmentert. Kritikken hadde et visst poeng, men det var aldri tvil om hvem som stod bak materialet. Pattons vokal var en sterk signatur, og mange av låtene bar tydelige spor av det bandet hadde levert tidligere. De største ankepunktene lå snarere i enkelte låters kvalitet og i mer generiske arrangementer. Savnet av Bottums keyboards var merkbart, særlig i de mest strømlinjeformede rockelåtene, som fremstod mer alminnelige enn det man hadde blitt vant til fra bandet. Det manglet likevel ikke på sterke spor, men materialet holdt ikke samme jevnt høye nivå som på Angel Dust. Ettersom forgjengeren var et mesterverk og en streng målestokk, ble King for a Day… Fool for a Lifetime stående som et gjennomgående godt album, om enn en liten skuffelse i forhold til forgjengeren.

Faith No More hadde tidligere også beveget seg stilmessig i ulike retninger, men denne gangen var spennvidden mer påtagelig. Mike Patton hadde både stemmeregister og formidlingsevne til å håndtere de forskjellige uttrykkene og bekreftet nok en gang hvilket format han hadde. Av de 14 sporene var det fortsatt flest hardrockvarianter, som i den korte åpningsutblåsningen Get Out, den glimrende Ricochet, The Gentle Art of Making Enemies, Digging the Grave, Last to Know og det lange, fasetterte tittelsporet. Dette var typisk Faith No More, i en blanding av hard rock, funk og metal som de behersket til fingerspissene. De rendyrkede hardcore-utblåsningene Cuckoo for Caca og Ugly in the Morning var mindre vellykkede, da de brakte lite nytt til en sjanger som allerede hadde stagnert noen år tidligere. Med Evidence leverte de en nydelig poplåt, arrangert som en soulinspirert ballade med strykere og Patton i fullt mojo-modus. Caralho Voador var «skummel» easy listening uten å engasjere nevneverdig. Det samme gjaldt avslutningssporet Just a Man, som forsøkte å smelte sammen gospel og pop i et pompøst uttrykk, uten at man ble imponert over annet enn Pattons vokale kapasitet.

Rating: 7,5/10