Mr. Bungle – Disco Valente (Warner Brothers cd, 1995)

1) Everyone I Went to High School With Is Dead; 2) Chemical Marriage; 3) Carry Stress in the Jaw; 4) Desert Search for Techno Allah; 5) Violenza Domestica; 6) After School Special; 7) Phlegmatics; 8) Ma Meeshka Mow Skwoz; 9) The Bends; 10) Backstrokin’; 11) Platypus; 12) Merry Go Bye Bye

Mike Patton, Trey Spruance og Trevor Dunn var aktive på mange fronter, noe som førte til lange opphold mellom hvert Mr. Bungle-album. Det tok fire år å følge opp debuten, og det var liten tvil om at det hadde rent mye musikalsk vann i havet siden Mr. Bungle. Disco Volante var et ganske annet beist. Der debutalbumet var en massiv dose avantrock i mange farger, var oppfølgeren noe helt annet – og dette «andre» var så godt som umulig å beskrive.

Disco Volante ble Mr. Bungles mest eksperimentelle og kaotiske album. Denne gangen produserte de selv, etter at John Zorn hadde hatt overoppsyn med innspillingen av debuten. Om det hadde direkte betydning for at resultatet ble mer formløst, er vanskelig å si, men en viss innvirkning kan det ha hatt. De voldsomme stilistiske sprangene sto uansett ikke i veien for at dette var et herlig kaos å dykke ned i, og samlet sett ble Disco Volante nok et vellykket album fra den usannsynlig talentfulle sekstetten.

Mens debutens stilforvirring tross alt var konsentrert rundt rock og metal i alle mulige varianter, strakte oppfølgeren tentaklene lenger ut. Resultatet kunne knapt, selv med godviljen til hjelp, karakteriseres som rock eller metal. Joda, både hard rock og avant metal (sludge, death) var til stede, særlig innledningsvis på det nesten 70 minutter lange albumet, men her var også rikelige innslag av musique concrète, elektronisk musikk, jazz, samtidsmusikk, tango, improvisasjon, støy, østlige skalaer, easy listening og ikke minst søreuropeisk filmmusikk fra sekstitallet, ofte alt på én gang. Inspirasjonen fra filmmusikk lå vel så mye i atmosfære og ånd som i direkte lån fra sjangerens mestre. Disco Volante var ekstremt billedlig og filmatisk; man så nærmest for seg ulike scenarioer mens musikken pågikk, enten det var tegneserieaktig slapstick, krypende spenning eller rene absurditeter.

De 12 sporene lot seg knapt beskrive som sanger. Det var så å si ingen antydning til vers og refreng. Bandets univers var uforutsigbart og omskiftelig, der uttrykk og stemninger kunne skifte fra minutt til minutt. Verden hadde knapt hørt maken. Likevel landet Mr. Bungle på beina det meste av tiden, mye takket være musikernes udiskutable ferdigheter og enorme idérikdom. Til tross for en ekstremt vilter og omfattende kreativitet, unngikk de stort sett å havne i musikalsk uføre i form av meningsløs eksperimentering. Og viktigst av alt: det var både givende og morsomt å følge Mr. Bungle på deres utforskning av nye verdener, enten de var lyse, mørke eller rendyrket absurde.

Tone var dyster, mye på grunn av musikkens «farlige» og uforutsigbare natur, der lytteren plutselig kunne bli overfalt av sludge metal eller stygge sinustoner. Også tekstene bidro til svartsynet. Disse kretset ofte rundt elendighet og forfall – drap, selvmord og barnemishandling – eller ble fremført på fremmede språk.

Mike Pattons stemme var ikke den samme dominerende kraften som på Faith No Mores plater. Det skyldtes først og fremst at han sjelden fikk bruke stemmens rå kraft til å styre melodiske linjer mot store høyder. Det betydde likevel ikke at han leverte noe mindre enn en formidabel innsats. På Disco Volante var han i større grad en integrert del av lydbildet, der han brukte registeret sitt og sin kontrollerte galskap til å forme og forsterke atmosfæren.

Disco Volante, som hentet tittelen fra en yacht brukt i James Bond-filmen Thunderball, var som helhet veldig vellykket. Enkelte ganger, som i den lange og fragmenterte The Bends, ble resultatet litt retningsløst, men dette hørte til unntakene. Platen var åpenbart ikke for alle, men kan varmt anbefales til dem som er åpne for noe sært.

Å trekke frem enkeltspor fra dette avsindige verket var i utgangspunktet smått meningsløst, og det var knapt mulig å peke på låter som kunne sies å være representative. Likevel: er du først og fremst et metalhode, kan du smake på Everyone I Went to High School With Is Dead, Carry Stress In The Jaw og Merry Go Bye Bye. Er avantpop iblandet musique concrète mer din greie, prøv After School Special. Har du en jazzfan i magen, kan du la deg skremme av Ma Meeshka Mow Skwoz og Platypus. Og for dem som liker When og Nurse With Wound på en mørk og fyllesyk dag, er The Bends definitivt noe å bite i.

Selv om det gjør litt vondt.

Rating: 8/10