The Beach Boys – Still Cruisin’ (Capitol LP, 1989)

1) Still Cruisin’; 2) Somewhere Near Japan; 3) Island Girl; 4) In My Car; 5) Kokomo; 6) Wipe Out; 7) Make It Big; 8) I Get Around; 9) Wouldn’t It Be Nice; 10) California Girls

The Beach Boys klarte seg overraskende godt kommersielt sett på siste halvdel av åttitallet, til tross for kunstnerisk fallitt og krangling mellom Brian Wilson og Mike Love. I 1986 ble samleplaten Made In USA gitt ut på Capitol, som de hadde inngått en ny kontrakt med. Det var i seg selv overraskende, etter den bitre skilsmissen på slutten av sekstitallet. Platen inneholdt to nye sanger, i tillegg til et utvalg av gamle hits. Den ble ingen umiddelbar storselger, men solgte jevnt og trutt og endte til slutt med dobbelt platina. Bandet gjorde det også godt som konsertattraksjon og trakk store publikum som kom for å høre de gamle slagene, sanger som hadde blitt en del av fortellingen om sekstitallets USA.

Sommeren 1988 fikk de en kjempehit med Kokomo, skrevet av John Phillips (The Mamas & The Papas), Scott McKenzie, Terry Melcher og Mike Love. Det ble deres største hit siden Good Vibrations i 1966. Kokomo var en del av lydsporet til den pinlige filmen Cocktail, med Tom Cruise i hovedrollen. Sangen var senil pop av verste sort, men fengende var den, tross alt. Både nye og gamle sanger fant veien til diverse filmer på åttitallet. Still Cruisin’ dukket opp i Dødelig våpen 2, og Make It Big i Beverly Hills Cop. I Get Around (Good Morning, Vietnam), Wouldn’t It Be Nice (The Big Chill) og California Girls (Soul Man) ble også hentet frem igjen. Alle disse sangene var med på Still Cruisin’, som ble bandets tredje album på åttitallet, i den grad det kan kalles et album. Det var snarere en slags samling av låter brukt i filmer, supplert med noen nye innspillinger. Av de 10 sporene, unnagjort på drøye halvtimen, var tre hentet fra sekstitallet, riktignok med en ny miks av Wouldn’t It Be Nice, men likevel.

De tre gamle klassikerne stilte resten i et temmelig grelt lys. Kokomo er allerede nevnt, og den var faktisk ikke bunnpunktet. Den tvilsomme æren tilfalt det fryktelige samarbeidet med The Fat Boys på Wipe Out, opprinnelig en instrumental av The Surfaris. Kombinasjonen av syntetiske trommer, Beach Boys-harmonier og de middelmådige rappernes masete innsats fungerte ikke. Det var et uhellig møte mellom syndere, som likevel ble en hit, godt hjulpet av en video som gikk jevnlig på MTV. Opprinnelig var det snakk om et samarbeid med Run D.M.C., men Mike Love foretrakk, uforståelig nok, The Fat Boys. Den reggaedryppede Island Girl var nesten like pinlig, og plasserte The Beach Boys som en lallende easy listening-trupp for pensjonister med blått hår og paraplydrinker. Heller ikke Make It Big gjorde stort ut av seg, utover å pakke en klisjé av en låt inn i et syntetisk og plagsomt lydbilde.

Noen formildende omstendigheter var det likevel. Still Cruisin’ hadde et visst drag av gamle dager og fungerte om ikke annet som en nostalgisk påminnelse om det som en gang var. Den var skrevet av Melcher og Love. De to sto også bak høydepunktet Somewhere In Japan, sammen med Bruce Johnston og John Phillips. Sangen handlet om Phillips’ datter, som ringte hjem fra bryllupsreise og ba om penger til narkotika. Hun visste ikke hvor hun var, utover at det var «somewhere in Japan». Melodi og arrangement hadde et tydelig AOR-preg, ala Fleetwood Mac cirka Tango in the Night.

Og hva med Brian Wilson? Han holdt seg stort sett på armlengdes avstand og konsentrerte seg om solokarrieren. Hans eneste bidrag var In My Car, som hadde hans karakteristiske vendinger og kvaliteter, uten å nå opp til det beste stoffet fra solodebuten. Også den led under en hard og spiss digital produksjon.

Rating: 4/10