Hydravion – Hydravion (Cobra LP, 1977)

1) Metropolitain; 2) Triste Fin; 3) L’Hydravion D’Argent; 4) Etude En Do; 5) J’ai Pas Le Temps

I 1976 tok Philippe Besombes i bruk aliaset Hydravion. Soloprosjektet utviklet seg raskt til et band, hvor han utgjorde kjernen sammen med Cooky Rhinoceros (gitar) og Chris Saint Roch (bass). Besombes selv spilte både gitar og synthesizer, i tillegg til å krydre uttrykket med feltopptak. Trioen trakk ofte inn andre musikere, og på det selvtitulerte debutalbumet var det i alt syv medvirkende. Det franske plateselskapet Cobra fattet interesse for prosjektet og ga ut debuten våren 1977. Platen ble en suksess. TV-produsenter kastet seg over den filmatiske musikken, og faktisk ble samtlige spor brukt i en eller annen sammenheng på TV.

Hydravion var 32 minutter instrumental, elektronisk rock, der synthesizere, keyboards, gitarer, bass og trommer skapte et uttrykk som ikke lå langt unna det Heldon drev med på samme tid, om enn en mildere og mer imøtekommende variant enn Richard Pinhas’ industrielle og marerittaktige univers. De fem låtene vekslet mellom lett utflytende «kosmische» øvelser og popbaserte strukturer, med enkel rytmikk og fengende temaer båret av gitarer og synthesizere. Platen kunne til tider minne om det Tangerine Dream skulle komme til å gjøre rundt 1980.

Åpningssporet Metropolian var fengende instrumental pop ispedd feltopptak, og kunne kanskje skremme bort noen av de mest eventyrlystne som hadde falt for Libra og Pole. For dem som holdt ut, åpnet platen seg imidlertid raskt. Allerede på den påfølgende, ti minutter lange Triste Fin ble lytteren senket ned i svale, men melodiske landskap. Det var vakkert, men ikke uten tyngde, og satte samtidig åpningssporets uutholdelige letthet i perspektiv ved å knytte tråder tilbake til temaene derfra.

Side to åpnet med L’Hydravion d’Argent, et hissig science fiction-mareritt med flak av industrielt raseri og en gitarist som hentet frem sin indre gitarhelt. Étude en Do bød på futuristisk disco, drevet frem av bass og keyboards, før noe som minnet om et skjebnetungt kirkeorgel tok over. Avslutningsvis blandet J’ai Pas le Temps Heldon-inspirert industrirock med proto-synthpop og progressive elementer.

Hydravion har i ettertid blitt stående i skyggen av Besombes’ tyngre og mer eksperimentelle utgivelser, og er en undervurdert plate. Den var riktignok mer tilgjengelig og umiddelbar enn forgjengerne, men samtidig full av oppfinnsomme vendinger og interessante detaljer. Den bør høres av alle med sans for progressiv elektronisk musikk fra siste halvdel av syttitallet.

Rating: 7,5/10