Cathedral – Endtyme (Earache cd, 2001)

1) Cathedral Flames; 2) Melancholy Emperor; 3) Requiem for the Sun; 4) Whores to Oblivion; 5) Alchemist of Sorrows; 6) Ultra Earth; 7) Astral Queen; 8) Sea Serpent; 9) Templar’s Arise! (The Return)

Cathedral innledet det nye årtusenet med singelen Gargoylian, som kom i et begrenset opplag på Southern Lord Recordings, selskapet til Stephen O’Malley og Greg Anderson fra Sunn O))) og diverse andre prosjekter. De to amerikanerne den seigeste doom-metalen som noensinne er festet til vinyl og var i tillegg totale metalheads. At de syntes det var stas å gi ut en singel med Cathedral, var det neppe tvil om.

Samarbeidet med Southern Lord ble ikke videreført da det var klart for Cathedrals sjette album. Endtyme ble, som vanlig, utgitt på Earache Records. Linjene til amerikanerne var likevel til stede. Det var Stephen O’Malley som designet omslaget,og dermed første gang Dave Patchett ikke gjorde den jobben. Omslagskunsten var mørkere enn på tidligere utgivelser, der Patchetts karakteristiske og absurde «tegneserieondskap» hadde dominert. Det ga en pekepinn på det musikalske innholdet: Endtyme var en tilbakevending til doom-metalen Cathedral dyrket tidlig i karrieren, på bekostning av de senere platenes lefling med stoner metal, grunge og andre moderne uttrykk innen tung musikk. Cathedrals variant av doom metal var denne gangen forankret i Black Sabbath og syttitallets tungrock.

Artister som beveger seg bakover musikalsk er sjelden et vakkert syn, men Cathedral klarte brasene på Endtyme. Platen hadde riktignok klare paralleller til debuten Forest Of Equilibrium, men var på ingen måte en kopi. For det første var det større variasjon i uttrykket denne gangen, til tross for doom-fokuset. Gary Jennings hadde utviklet seg til en riffmester av rang, og kastet inn elementer fra hippierock og klassisk heavy i det tyktflytende lydbildet. For det andre var både produksjon og arrangementer gjennomarbeidet, med mange detaljer og variasjoner som holdt lytteren engasjert hele veien. Produsent Billy Anderson var i ferd med å etablere seg som en av de fremste produsentene innen tung, gitarbasert musikk. Han hadde blant annet jobbet med Neurosis, High On Fire og Brutal Truth, og hadde både ideer og energi å tilføre Cathedral. Anderson gjorde en glimrende jobb, der han balanserte det tunge og det raffinerte, og fikk det beste ut av engelskmennene.

Alle de ni låtene hadde noe å by på. Platen hadde en god dramaturgi, der de sterkeste sporene kom godt ut på platen, uten at det gikk på bekostning av de første fem sporene, som også holdt høy kvalitet, særlig da Whores To Oblivion og Melancholy Emperor. Det tok virkelig av med den nær ti minutter lange Ultra Earth, som lå midt på platen og var bluesrock i sakte tempo. Den gled over i den mystisk-kosmiske Astral Queen, der Lee Dorrian brukte sin Ozzy-inspirerte vokal, innhyllet i lydeffekter og en gradvis oppbygging. Her smeltet spacerock, doom metal og psykedeliske impulser sammen til en singulær helhet. Sea Serpent vekket lytteren tilbake til virkeligheten, med spor av stoner metal fra de foregående platene, men fortsatt solid forankret i doom, før den monumentale, 13 minutter lange avslutningen Templar’s Arise! (The Return) veltet ut.

Templar’s Arise! (The Return) kunne til tider minne om Sunn O))), med innledende lydeffekter og mørke stemninger, før tunge trommer, bass og gitar satte Cathedral-maskineriet i langsom bevegelse. Midtveis stoppet alt opp, og Dorrian fremførte en tekst om offer, flammer og å brenne levende i et apokalyptisk mareritt, akkompagnert av en enkel gitarfigur. Som vanlig blandet han temaer som apokalypse, science fiction, gotisk skrekk og esoteriske forestillinger. Sangen hans passet veldig godt til det langsommere og blytunge uttrykket på Endtyme, langt bedre enn på det raskere materialet fra de to foregående platene, hvor den «kjeftende» stilen hans kunne bli anstrengende i lengden, og for enkelte et hinder for å fullt ut ta del i Cathedrals univers.

Rating: 8/10