Celtic Frost – To Mega Therion (Noise LP, 1985)

1) Innocence And Wrath; 2) The Usurper; 3) Jewel Throne; 4) Dawn Of Megiddo; 5) Eternal Summer; 6) Circle Of The Tyrants; 7) (Beyond The) North Winds; 8) Fainted Eyes; 9) Tears In A Prophet’s Dream; 10) Necromantical Screams

Celtic Frost spilte inn sitt første fulle album i løpet av 14 dager i Berlin i september 1985, og allerede i måneden etter var platen utgitt, klar til å forderve unge sinn verden over – eller noe i den duren. Trioen fra Sveits var riktignok ikke et storselgende band, men hadde opparbeidet seg mye oppmerksomhet i undergrunnsmiljøene, en oppmerksomhet som ble sementert og forsterket med To Mega Therion.

Siden EP-en Morbid Tales hadde de rukket å gi ut sin andre EP, den nesten like sterke Emperor’s Return (ja, navnet til Emperor må ha kommet derfra). I likhet med EP-ene var det Horst Müller som produserte også To Mega Therion, sammen med bandet selv. Celtic Frost bestod denne gangen av Tom G. Warrior (gitar, vokal), Dominic Steiner (bass) og Reed St. Mark (trommer, perkusjon). Den observante vil merke seg at Martin Eric Ain, Warriors (Fischer) faste makker, var ute av bandet på dette tidspunktet. Han skulle returnere etter kort tid, men det var altså Steiner som tok seg av basspillet her. Wolf Bender bidro med fransk horn på tre spor, og Claudia-Maria Mokri med sang, også på tre spor. Müller og Urs Sprenger ble kreditert for lydeffekter på Tears In A Prophet’s Dream.

Bruk av fransk horn, kvinnelig vokal og lydeffekter varslet at Celtic Frost fortsatte ferden ut i et stadig mer ukjent metallandskap. Det tok ikke mange sekundene av den korte åpningen Innocence And Wrath før det ble klart at de hadde tatt nye steg ned i mørket, der mektige toner av fransk horn, dundrende pauker og gnurende gitarer veltet frem. Da føltes det også helt passende at det perverse omslaget var laget av H. R. Giger og titulert Satan I. Det var som om en liksminket Richard Wagner hadde vendt tilbake.

Resten av platen, med unntak av lydkulissene i nevnte Tears In A Prophet’s Dream, som fungerte som en slags innledning til det monumentale avslutningssporet Necromantical Screams, lå ikke langt unna låtene på Morbid Tales og Emperor’s Return, men alt var løftet til et nytt nivå. To Mega Therion hadde mer komplekse og gjennomarbeidede arrangementer. Produksjonen ga trioens mektige blanding av death, thrash og black metal en tung og fyldig lyd uten å bli polert. Fischer hadde utviklet både sang og gitarspill betydelig siden sist. Særlig som gitarist viste han stor fremgang, med en råskap og intensitet som knapt hadde sin like utenfor Slayer. Hans visjon om å inkorporere fremmedelementer i mørk metal, uten at det virket påklistret eller melodramatisk, var både singulær og dypt inspirerende for senere musikere innen de mørkere delene av populærmusikken.

Den, tør man si det, forfinede vokalen til Claudia-Maria Mokri på enkelte spor var utrolig effektfull. Selv om hun bare bidro i korte partier, var hun et overjordisk motstykke til det tunge og brutale uttrykket forøvrig. Bruken av fransk horn trakk i motsatt retning og forsterket tyngden og mørket ytterligere, som en magnet plassert helt nederst i lydlandskapet.

Det fantes ikke et svakt øyeblikk på hele platen, som – også ved gjentatte gjennomlyttinger – holdt lytteren på kanten av stolen. The Usurper var et godt bilde på hva som foregikk gjennom hele albumet: intens, kaotisk og på randen av sammenbrudd, men hele tiden kontrollert. Sammen med Necromantical Screams rammet den inn et album som stod igjen som et åttitallets aller sterkeste metalutgivelser.

Rating: 9,5/10