Paul Kantner, Grace Slick & David Freiberg – Baron von Tollbooth & The Chrome Nun (RCA LP, 1973) 

1) Ballad of the Chrome Nun; 2) Fat; 3) Flowers of the Night; 4) Walkin; 5) Your Mind Has Left Your Body; 6) Across the Board; 7) Harp Tree Lament; 8) White Boy (Transcaucasian Airmachine Blues); 9) Fishman; 10) Sketches of China

Det første beviset på at det sto til liv etter oppløsningen av Jefferson Airplane kom i mai 1973, da tre av de tidligere medlemmene i San Franciscos hippieflaggskip ga ut Baron von Tollbooth & the Chrome Nun. 

På sitt tredje album sammen ga Kantner og Slick kreditering også til David Freiberg. Freiberg hadde erstattet Marty Balin mot slutten av Airplanes karriere, men var først og fremst kjent fra Quicksilver Messenger Service, som han hadde vært med på å stifte tilbake i 1965, og hvor han var medlem frem til han sluttet seg til Airplane i 1971. Freiberg var gitarist, bassist, keyboardist og sanger, og bidro på store deler av Baron von Tollbooth & the Chrome Nun, hovedsakelig med sang og tangenter, uten at han var like fremtredende som de to andre. Det var nemlig baronen og nonnen som dominerte. Kantner og Slick sto bak syv av albumets ti låter, mens Freiberg skrev to, sammen med henholdsvis Slick og Robert Hunter, kjent som tekstforfatter for Grateful Dead.

Baron von Tollbooth & the Chrome Nun var ikke et konseptalbum om tyske baroner og kjølige nonner. Tittelen var hentet fra kallenavnene David Crosby hadde gitt sine to venner. Kantner var en ordensmann med sans for planlegging, noe som ifølge Crosby fikk ham til å virke som en tysker. Så var da også Kantner et tysk etternavn. Slick var naturligvis den kalde og myndige nonnen, som gjerne proklamerte meningene sine på en absolutt og nedlatende måte. De to tok kallenavnene med godt humør og brukte dem like gjerne som albumtittel.

Musikken ble spilt inn på tampen av 1972, rett etter at Jefferson Airplane hadde gjort sine siste konserter. Som så ofte tidligere ble Wally Heider Studios brukt, og like tradisjonelt samlet Kantner og Slick sine musikalske venner fra San Francisco-miljøet rundt seg. Jerry Garcia spilte gitar på store deler av albumet, mens Chris Ethridge fra The Flying Burrito Brothers delte på bassingen med Jack Casady. Også Jorma Kaukonen bidro med gitar, på ett spor, mens Papa John Creach dukket opp med fiolinen sin. John Barbata spilte trommer, og Mickey Hart fra Grateful Dead bidro med gong og annen perkusjon på noen låter.

Om det hadde vært en viss avmatting i kvaliteten på utgivelsene fra dette kollektivet de siste årene, viste Baron von Tollbooth & the Chrome Nun at de fortsatt hadde god musikk i seg. Resultatet ble et godt album. Det nådde riktignok ikke opp til Airplanes høyeste topper, men var like fullt en lytterverdig utgivelse. Musikken var ganske typisk for det de involverte hadde drevet med tidligere, med en blanding av klassisk rock, countryrock og folk, denne gangen tilsatt en dose moderne og delvis kommersiell poprock anno 1973.

I ettertid kan platen ses på som starten på perioden med Jefferson Starship, som tok til året etter, med mange av de samme musikerne. De 10 låtene tålte gjentatte gjennomlyttinger. Denne gangen var det ikke snakk om et konseptalbum, men om frittstående sanger. Tekstene var ofte personlige, selv om det fortsatt var plass til samfunnsengasjement. Flowers Of The Night handlet om politiske helter, White Boy (Transcaucasian Airmachine Blues) tok for seg rasisme, og Sketches Of China uttrykte fascinasjon for Kina. Produksjonen og arrangementene holdt en lyrisk og mild tone, langt unna Airplanes aggressive acidrock.

Selv om både Kantner, Freiberg og Slick sang, var det sistnevnte som var den dominerende vokale kraften på albumet. Hun sang med større ro og var mindre påståelighet enn tidligere, noe som kledde henne. Kantner og Slick hadde i praksis lagt hippietiden bak seg og begynte å orientere seg mot nye musikalske jaktmarker. Freibergs mellotron og Slicks mer balanserte vokal ga albumet et mykere og mer harmonisk uttrykk.

På Fat fikk Slick god hjelp av The Pointer Sisters. Sangen bygget fortsatt på karakteristiske pianospill, men nikket også forsiktig i retning av datidens store navn innen softrock, som Carole King. Across The Board og Ballad Of The Chrome Nun hadde en undertone av den ekstatiske soulpopen til Laura Nyro. Noe av det samme var å finne i den mindre melodisterke Fishman, og samlet sett representerte disse sangene en interessant fornyelse og en mulig vei videre for Slick. I den countrystenkede Sketches Of China, hvor hun delte vokalen med Kantner og Freiberg, sang hun med en innsmigrende og kontrollert stemme som spilte perfekt sammen med de to andre vokalistene. Resultatet var albumets definitive høydepunkt.

Rating: 7,5/10