Brian Wilson – No Pier Pressure (Capitol cd, 2015)

1) This Beautiful Day; 2) Runaway Dancer; 3) Whatever Happened; 4) On The Island; 5) Half Moon Bay; 6) Our Special Love; 7) The Right Time; 8) Guess You Had To Be There; 9) Tell Me Why; 10) Sail Away; 11) One Kind Of Love; 12) Saturday Night; 13) The Last Song

Brian Wilson – Brian Wilson And Friends (Salvo cd & dvd, 2016)

1) Our Prayer; 2) Heroes and Villains; 3) Sloop John B; 4) Dance Dance Dance; 5) Good Vibrations; 6) This Beautiful Day; 7) Marcella; 8) Wild Honey; 9) Sail On Sailor; 10) Sail Away; 11) Half Moon Bay; 12) Don’t Talk; 13) The Right Time; 14) Wouldn’t It Be Nice; 15) Help Me Rhonda; 16) Fun Fun Fun; 17) California Girls; 18) California Saga; 19) All Summer Long

Det gikk stadig rykter om nye prosjekter og plater fra Brian Wilson, noe som delvis kunne tilskrives hans tendens til å tenke høyt i intervjuer. Blant annet verserte det historier om et nytt The Beach Boys-album og et samarbeidsprosjekt med Jeff Beck. Det som faktisk materialiserte seg, var et nytt soloalbum. Forbindelsen til The Beach Boys var ivaretatt gjennom bidrag fra David Marks, Al Jardine og Blondie Chaplin. At Marks og Jardine dukket opp var ikke spesielt overraskende, ettersom de hadde samarbeidet med Wilson på That’s Why God Made The Radio og den påfølgende turneen. At Chaplin var med, var derimot mer uventet. Han hadde knapt arbeidet med Wilson siden midten av syttitallet. Disse tre gamle traverne var langt fra de eneste gjestene. No Pier Pressure fremsto nesten som et album hvor Wilson selv var gjesten. Han sang hovedvokal på omtrent en tredjedel av låtene og overlot mye av sangen til inviterte artister. Dette var en strategi flere etablerte veteraner hadde forsøkt seg på tidligere. Ray Davies gjorde det på See My Friends (2010) og John Fogerty benyttet samme oppskrift på Wrote A Song For Everyone (2013).

Sommeren 2014 annonserte Wilson at Lana Del Rey, Zooey Deschanel, Frank Ocean og Kacey Musgraves var aktuelle bidragsytere på det kommende albumet. Mange fans reagerte negativt, til Wilsons åpenbare skuffelse. Til slutt forsvant både Lana Del Rey og Frank Ocean ut av prosjektet, mens Deschanel og Musgraves ble værende. I tillegg bidro Mark Isham med sin karakteristiske trompet. Hadde det stoppet der, kunne resultatet kanskje blitt brukbart. Men albumet ble også befolket av navn som Sebu Simonian, Peter Hollens og Nate Ruess. Med unntak av Isham var det vanskelig å høre hva de tilførte prosjektet. De fremsto mer som gjester som kunne hente kaffe til den gamle mesteren enn som musikere på hans nivå.

Som om ikke dette var nok, la Joe Thomas sine klamme easy listening- og MOR-hender over både låtskriving og produksjon. Han skrev de fleste sangene sammen med Wilson. Det var ikke tvil om at Wilson mente alvor med prosjektet. Innspillingen involverte et stort orkester og mange førsteklasses studiomusikere. Bare listen over trommeslagere var imponerende: Jim Keltner, Vinnie Colaiuta, Kenny Aronoff, Chad Cromwell og Eddie Bayers holdt alle verdensklasse. Likevel ble resultatet aldri mer enn middels. Lydbildet var polert og intetsigende, så glatt at det knapt lot seg gripe fatt i. Dermed falt et enormt ansvar på låtmaterialet, som var veldig ujevnt.

Det ble skrevet mye om katastrofen Runaway Dancer, hvor Sebu Simonian dro Wilson inn i en merkelig blanding av Eurovision og dansebanddisco. Sangen fremsto som det definitive lavmålet i Wilsons da 55 år lange karriere. Det gikk bedre med She & Him på On The Island, hvor Deschanel sang med sensuell og behagelig stemme. She & Him hadde forståelse for Wilsons univers og hadde blant annet spilt inn et album med versjoner av hans sanger i 2011.

Musgraves var seg selv på Guess You Had To Be There, en lettbeint countrypop-låt som kunne glidd rett inn på et av hennes egne album. Problemet var at det knapt fantes spor av Wilson i verken melodiføringen eller arrangementet. Our Special Love med Peter Hollens og Saturday Night med Nate Ruess gled begge anonymt forbi. Det samme gjorde, overraskende nok, den instrumentale Half Moon Bay med Mark Isham.

Det gikk mye bedre når Wilson samarbeidet med gamle venner. Han sang selv One Kind Of Love med sliten, men fortsatt uttrykksfulle stemme. Den hadde en innsmigrende melodi og den karakteristiske Wilson-naiviteten som ikke engang Joe Thomas’ MOR-produksjon klarte å ødelegge. The Last Song var en vakker klagesang over det mislykkede forsøket på å holde The Beach Boys samlet, med Jardine og Chaplin på harmonier. Den var opprinnelig tiltenkt Lana Del Rey, men passet Wilson godt. Jardine og Marks sang på The Right Time og Whatever Happened, som begge var grei voksenpop. Sail Away, med Chaplin og Jardine, fungerte som en morsom og sjarmerende oppfølger til Sloop John B.

No Pier Pressure var et frustrerende ujevnt album, men inneholdt nok kvaliteter til at dedikerte Wilson-fans måtte få det med seg. Særlig One Kind Of Love, The Last Song og Sail Away var verdt innsatsen. På en god dag kunne man også legge til On The Island, Whatever Happened og Guess You Had To Be There.

Wilson tok med seg Jardine og Blondie Chaplin på turné for å promotere albumet. Chaplins gamle musikalske tvilling Ricky Fataar dukket også opp, sammen med Wilsons glimrende band under ledelse av Darian Sahanaja. Setlisten var naturligvis dominert av gamle klassikere, men inneholdt også noen overraskelser, som Mike Loves California Saga, Wild Honey, Sail On Sailor og noen sanger fra den nye platen. Alt ble fremført med den sedvanlige kvaliteten som kjennetegnet Wilsons band, men denne gangen var det umulig å komme utenom elefanten i rommet: Wilsons stemme. Nå var det virkelig ikke mye igjen av falsettkongen. Han fremsto skjør og gammel, med begrenset register og liten kraft. Mange av de samme problemene hadde preget konsertutgivelsen fra Beach Boys’ jubileumsturné, men her var det enda mer påfallende. 

Heller ikke Chaplin hadde mye stemme igjen. Det var først og fremst pusten som sviktet ham når han fikk slippe til. Evigunge Al Jardine derimot, klarte seg fortsatt godt på de få låtene han sang alene.

CD-utgaven fokuserte på Wilson, de gamle Beach Boys-medlemmene og hans eget materiale. DVD-utgaven var den mest underholdende delen av pakken. Her dukket flere av gjestene fra No Pier Pressure opp, og det var både morsomt og interessant å se dem samhandle med Wilson. Samtidig flyttet det noe av oppmerksomheten bort fra hans egne vokale begrensninger, noe som var en fordel.

Rating No Pier Pressure: 5,5/10

Rating Brian Wilson And Friends (cd-en): 5/10