Pearl Jam – Vs (Epic cd, 1993)

1) 5 3) Daughter; 4) Glorified G; 4) Dissident; 5) W.M.A.; 6) Blood; 7) Rearviewmirror; 9) Rats; 10) Elderly Woman Behind the Counter in a Small Town; 11) Leash; 12) Indifference

To og et halvt år etter Ten var Pearl Jam tilbake. Verden hadde forandret seg fullstendig for medlemmene i løpet av disse årene. Flere av dem hadde riktignok tidligere smakt på oppmerksomhet gjennom Green River og Mother Love Bone, men den enorme suksessen til Ten løftet dem opp i en helt annen liga når det gjaldt salgstall og berømmelse.

Det lugget kraftig da Vedder og resten av bandet fikk kjenne på musikkindustriens klør. De satte seg på bakbeina i møte med mye av det de oppfattet som urimelige krav og forventninger, uten at de av den grunn mistet kontakten med det store publikummet. I motsetning til hva mange av de «rettroende» kritikerne innbilte seg, hadde Pearl Jam sterk integritet og lot seg ikke uten videre styre av bransjen.

Da Vs. kom ut i oktober 1993, solgte albumet nærmere én million eksemplarer den første uken. Det var mer enn de ni øvrige utgivelsene på topp ti-listen til Billboard til sammen. Dette skjedde til tross for at Pearl Jam nektet å lage flere musikkvideoer og stilte opp på få intervjuer. De insisterte også på å holde billettprisene på konserter lavest mulig. Den fortsatte suksessen var fullt fortjent, for Vs. var et like sterkt album som Ten. Det var ingen liten prestasjon med tanke på presset de sto under for å følge opp gjennombruddet og all oppmerksomheten som truet med å stjele fokuset fra musikken.

De fikk med seg Brendan O’Brien som produsent, noe som markerte starten på et langt og fruktbart samarbeid. Han skulle også produsere de tre neste Pearl Jam-albumene, og senere vende tilbake til bandet flere ganger. Den 33 år gamle O’Brien fikk sitt store gjennombrudd gjennom Pearl Jam. Før Vs. hadde han riktignok produsert Core av Stone Temple Pilots, men var først og fremst kjent som tekniker, på plater med blant andre The Black Crowes, King’s X og The Jayhawks, i tillegg til bidrag på Ten og Temple Of The Dog.

I tillegg til ny produsent hadde Pearl Jam også skiftet trommeslager. Dave Abbruzzese erstattet Dave Krusen, som ikke fikk kontroll på rusproblemene sine, til tross for stor tålmodighet fra de andre medlemmene. 

Innspillingene foregikk ved at bandet tok for seg én låt om gangen og spilte inn mesteparten direkte i studio som et samlet band. Resultatet ble en løsere og mindre monimental plate enn Ten, en utgivelse som spilte på andre strenger. Vs. var nesten fri for arenarockerne som preget forgjengeren, og satset i stedet på en kombinasjon av kontante, røffe rockelåter og ballader.

Pearl Jam hadde en evne til å skrive smellvakre og empatiske ballader som knapt noe annet nittitallsband kunne matche. Elderly Woman Behind The Counter in a Small Town og Daughter var de fremste eksemplene, med en sjelden kombinasjon av umiddelbar appell og evnen til å tåle et livslangt bekjentskap. Man ble rett og slett aldri ferdig med disse sangene.

Rockelåtene var råere og mer punkinspirerte enn sist, med tydeligere røtter i åttitallets støyrock enn i syttitallets hardrock, som hadde dominert Ten. På mange måter var Vs. et mer rendyrket grungealbum enn forgjengeren, uten at det ble forutsigbart eller uoriginalt. Go, Animal, Blood og Leash bråkte alle på fortreffelig vis og nøt godt av O’Briens tørre produksjon og et forsiktig dryss av funk. Selv om disse sangene lagde et solid rabalder, var det fengende og melodiske aldri langt unna. Det samme gjaldt midttempolåtene, som også denne gangen var mange.

Glorified G., W.M.A., Rearviewmirror og Rats pekte frem mot det som skulle bli Pearl Jams signatur på de kommende platene: tungt komp, gitarer i alle kanaler og den formidable Eddie Vedder i front. Vedder var i det hele tatt en suveren formidler, noe som bidro til at Pearl Jams fans forble usedvanlig lojale og intenst opptatt av bandet sitt.

Mens kvintetten for det meste komponerte musikken sammen, sto Vedder for de fleste tekstene. Som på Ten var de en blanding av personlige fortellinger og politiske utspill. Han fikk kritikk for hvordan han behandlet temaer som politivold i W.M.A., USAs våpenkultur i Glorified G. og medias rolle i Blood. Han var kanskje for direkte og oppriktig for ironiens tidsalder, men tekstene har vist seg bemerkelsesverdig slitesterke og relevante. Likevel var Vedder mest interessant når han fortalte historier om enkeltmennesker. Daughter skildret en jente med lærevansker som ikke ble forstått av foreldrene, Dissident handlet om å skjule en politisk flyktning, mens Elderly Woman Behind The Counter in a Small Town beskrev følelsen av aldri å komme seg ut av småbyen man vokste opp i. Det var i slike fortellinger hans empati og menneskelige innsikt virkelig kom til uttrykk.

Rating: 9/10